Fagpressenytt

Fra de aller største til de aller minste, det er nå dokumentert at flere hundre forskjellige dyrearter får i seg plast. Akkurat som den maten de spiser, kommer plasten i alle farger, former og størrelser, og den er nær sagt over alt. I løpet av noen få tiår er plast spredd over hele kloden, fra Arktis i nord til Antarktis i sør, fra verdens høyeste topp, hvor søppel dynger seg opp etter fjellklatrerne, til havets største dyp, som sakte fylles av synkende plast.

Manet eller plastpose?
Gåsenebbhvalen har et fantastisk instrument. Den kan lokalisere fisk, blekkspruter og maneter bare ved å sende ut lydsignaler med sonaren sin. Men det er ikke lett å skille maten fra poser og flasker som driver i vannet. I tannhvalenes mer enn femti millioner år lange historie har det aldri tidligere vært noe lignende der de jakter på føde. Sjøfuglene sliter også. Når plast har ligget i havet en stund, dekkes den ofte av dimetylsulfid, et stoff som dannes når planteplankton brytes ned eller når krill spiser plankton. Det gjør at plasten lukter akkurat som den maten mange sjøfugler spiser. For fisker, som stadig søker etter noe spiselig, ligner mye av det som driver rundt i havet på mat. Hvordan kan de se forskjell på kontaktlinser og små maneter? Og på bunnen ligger blåskjellene og filtrerer sjøvann. Det er ikke til å unngå at noe av mikroplasten i havet ender opp inne i skjellene.
Jo mer kunnskap forskerne får om saken, jo tydeligere tegner det seg et bilde av en verden der plast har blitt en del av naturen. Et helt nytt stoff, som verdens økosystemer aldri har sett maken til, er til stede på alle trinn i næringskjeden. Men i mo