Profesjonelle omsorgstjenester er relasjonelle, og det er den profesjonelle utøveren som har hovedansvaret for å sikre at den som mottar hjelpen opplever seg respektert og møtt med tillit. Hva kan jeg som sosialarbeider gjøre for at møtet skal bli godt, at klienten opplever seg møtt med tillit og respekt og at klienten går fra møtet med sin verdighet i behold? Dette krever «moralsk karakter» av den profesjonelle yrkesutøveren. Hvorfor er det viktig å koble sammen person og handling i omsorgsyrkene?
I denne artikkelen vil jeg diskutere om dydsetikken kan være med og vise vei i praktisk sosialt arbeid og bidra til at profesjonsetikken blir konkret og forpliktende. Jeg vil beskrive hva som kjennetegner dydsetikken med utgangspunkt i Aristoteles sin tenkning og begreper. Jeg vil deretter komme inn på dømmekraftens grunnleggende betydning, særlig når sosialarbeideren arbeider i en tjeneste som innebærer både omsorg og myndighetsutøvelse. Dette gjelder også hvorledes et bevisst forhold til profesjonenes makt er en forutsetning for klok skjønnsutøvelse. Hva skal til for at møtet mellom klient og sosialarbeider blir godt slik at klienten beholder sin verdighet? «Det gode møtet» forutsetter en treleddet relasjon, der sosialarbeideren og klienten har et subjekt-subjekt-forhold til hverandre og hvor deres felles objekt er «saken».
I det yrkesetiske grunnlagsdokumentet til Fellesorganisasjonen (FO) pekes det på hvor viktig møtet mellom mennesker er og betydningen av klok dømmekraft ved utøvelsen av faglig skjønn. «Generalisert kunnskap, juridiske regler og moralske normer er ikke tilstrekkelig handlingsgrunnlag i møte med brukernes mangfoldige og ofte komplekse behov. Helse- og sosialfaglig arbeid forutsetter derfor faglig og moralsk dømmekraft og evne til å utøve skjønn.» (Fellesorganisasjonen, 2015, pkt. 3)
Med oppbyggingen av velferdsstaten ble sosialarbeiderne en del av synliggjøringen av den nye og profesjonelle omsorgen. Sosialarbeiderne skal møte den enkelte klient ved å ta hans individuelle behov på alvor, samtidig som de skal forvalte felleskapets ressurser. Retten til omsorg og til et visst materielt grunnlag er noe den enkelte kan gjøre krav på i gitte situasjoner, men loven forutsetter at det gjøres en individuell vurdering (Sosialtjenesteloven, 2009). Dette innebærer at sosialarbeideren gjennom sin skjønnsutøvelse har betydelig makt. Derfor er det viktig at sosialarbeiderne er bevisst hvilken makt de har innenfor den institusjonelle rammen de arbeider.
Sosialtjenesteloven (2009) baserer seg på individuell vurdering, noe som er både en styrke og en svakhet. Det er viktig hvordan sosialarbeideren oppfatter og framstiller klientens situasjon. Er vi sosialarbeidere tilstrekkelig bevisste? Klarer vi å se situasjonen utenfra, og ser vi vår egen rolle i den? Det er viktig hva sosialarbeideren baserer sin skjønnsutøvelse på når avgjørelser tas. Når vi trekker inn dømmekraftbegrepet går det ikke å holde sin egen person utenfor. Dydsetikkens kobling mellom person og handling blir derfor sentral i profesjonsetisk sammenheng. Omsorgstjenester og særlig tjenester som også har myndighetsutøvelse innebygd i sitt oppdrag, har å gjøre med mennesker i en sårbar situasjon. Derfor er kvaliteten i relasjonen mellom den som gir og den som mottar tjenesten så avgjørende. Relasjonen er kvalitetsindikator nummer en for å avgjøre om en profesjonell handling er god eller ikke. I neste avsnitt vil jeg se på hvordan dydsetikken kan legges til grunn i en moderne profesjonsetikk.
Dydsetikkens renessanse og aktualitet for omsorgsprofesjonene kan skyldes at vi erfarer at flinkhet ikke er tilstrekkelig. Vi er inne i en tid hvor rammevilkårene for å utføre «gode» tjenester er under press, og det blir spesielt viktig å fokusere på dydsetikken som grunnlag for profesjonsetikken.
Aristoteles
Aristoteles var den første som avgrenset etikken mot religionen i den forstand at etikk blir å realisere menneskets iboende «bestemmelse» som menneske og at moral har med følelser å gjøre (Stigen, 1999). Moralsk dyd derimot er det vi tenker på nå vi sier at et menneske er et moralsk godt menneske, det har med personens holdning å gjøre. Sagt på en annen måte; dydsetikken kobler sammen person og handling. Dydene må være forankret i prinsipper og normer som utgangspunkt for holdninger. Dyder er nødvendige for å forstå prinsipper, og i den sammenheng blir dømmekraftbegrepet sentralt.
Aristoteles skiller mellom intellektuelle og moralske dyder. De intellektuelle dydene er kunnen, viten, visdom og klokskap (fronesis) og (theoria). De intellektuelle dydene kan vi lære oss gjennom utdanning, men de moralske dydene har med våre verdier, holdninger og handlinger å gjøre (Stigen, 1999).
Dømmekraft kan sammenlignes med det Aristoteles legger i begrepet fronesis; klokskap. Det er blant annet knyttet til å ta stilling til et dilemma (Stigen, 1999). Vi henter vår dømmekraft fra ulike kilder, slik som livssyn, faglig kunnskap, etikk, holdninger og praktisk erfaring, men også fra lover og regler. Men vår dømmekraft er ikke statisk. Den er mer å betrakte som en dynamikk mellom innsikt og handling og deretter ny innsikt og viten, klokere dømmekraft og klokere handling.
Stigen tydeliggjør at Aristoteles ikke mener at etikken tar sikte på å forandre følelsene, men å påvirke de handlingene følelsene gir støtet til. «Følelsene er de bevirkende og bevegende årsaker til mine handlinger, men min moralske karakter modifiserer min handling og gir den dens form». Stigen skriver at det sentrale begrepet for etikken dermed blir handling, og at «menneskets tanke og streben virker sammen og gir seg uttrykk i en beslutning som blir utgangspunkt for selve handlingen» (Stigen, 1999, s. X-XI).
I Aristoteles tenkning finnes det like mange dyder som det finnes følelser, noe som vitner om hans innsikt og dype menneskelighet, og erkjennelse av at mennesket rommer mange forskjellige følelser. Stigen skriver at Aristoteles gir tenkningen og fornuften en beskjeden oppgave når det gjelder våre handlinger. Tenkningen blir å betrakte som en konsulent for det «strebende og villende menneske» (Stigen, 1999, s. XIII).
Av de intellektuelle dydene anser Aristoteles at klokskap (fronesis) er så viktig at den er en tilstrekkelig betingelse for moralsk dyd. Klokskap er handlingsorientert, og for å være klok må moralen også være av en slik art at den fanger opp forandringer. I profesjonsetisk sammenheng kan vi si at klokskap erverves gjennom erfaring og refleksjon over egen praksis. Men vårt menneskesyn påvirker hvordan vi tar inn og bruker den erfaringen vi får gjennom praksis. Menneskesyn kan man ikke bare ha i teorien, det må vise seg i praktisk handling. Det vil si at dydsetikken stiller krav til oss som profesjonsutøvere om at moralen må vise seg i handling.
Filosofene Peter Høilund og Søren Juul (2005) viser til tre ulike former for dømmekraft, den personlige, den institusjonelle og den sosiale dømmekraft. Den personlige dømmekraft uttrykker holdninger, vurderinger og beslutninger som har med vår bakgrunn, livserfaring og utdannelse å gjøre. Den institusjonelle dømmekraften påvirkes av sosialfaglig kunnskap og innsikt og hvilke juridiske rammebetingelser som gjelder i den aktuelle institusjonen, og som aktiveres når enkeltsaker skal vurderes og beslutninger tas. Den sosiale dømmekraft har med sosialarbeiderens personlige livshistorie og livserfaring å gjøre, og aktualiseres i møte med den enkelte klient. Sosialarbeideren påvirkes av den institusjonen han arbeider i, noe som er vanskelig å unngå når enkeltsaker vurderes og beslutninger skal tas.
Kvalifisert skjønnsutøvelse må baseres på klok dømmekraft. Lover og regler er som tidligere nevnt også en av kildene til dømmekraften, men uten et klokt skjønn i tillegg kan det sosiale arbeidet bli mekanisk og instrumentelt. Skjønnsutøvelsen er sosialarbeiderens verktøy til å se personen som et subjekt, og til å forstå personens individuelle situasjon. De ulike formene for dømmekraft hjelper sosialarbeideren til å bruke lovens bestemmelser om individuelt skjønn på en systematisk og faglig konstruktiv måte for å sikre individets rettigheter. Gode avgjørelser er også viktige for at klienten skal oppleve seg møtt med tillit og respekt. Ifølge Høilund må den gode avgjørelse være både rettferdig og korrekt, og sosialarbeideren må bruke sin makt til å sikre dette (Høilund, 1995).
For å sikre en god avgjørelse må klienten medvirke. Dette krever at klienten får innsikt i lovgrunnlaget for den aktuelle tjenesten. Høilund (2002) legger vekt på at det i møtet mellom system og enkeltindivid må skapes «et opplyst rom», sosialarbeideren må «vise sine faglige våpen» ved å informere om hvilke lovverk og rammer den aktuelle institusjonen forvalter. Han mener dette er en forutsetning for at klienten kan medvirke i egen sak. Dette kan gjøres ved at jeg som sosialarbeider vedkjenner meg min makt og viser mine våpen. Dette er en måte å redusere avmakten hos klienten. For sosialarbeidere, eksempelvis i sosial- og barnevernstjenesten, er det viktig å erkjenne ubalansen i maktforholdet, for at makten ikke skal tilsløres. Dette fordrer dyder som tillit, respekt og ydmykhet fra den profesjonelles side. Det er viktig å være åpen om den makten vi har som sosialarbeidere, men også å være åpen om hvilke begrensninger som finnes innenfor systemets rammer.
Omsorg er spekket med etiske dilemmaer. Filosofen Arne Johan Vetlesen (2001) peker på enkeltmenneskets ubehag når vi er avhengige av å ta imot ulike typer hjelp og omsorg. Han diskuterer hva det gjør med oss å være nødt til å ta imot hjelp, det være seg pleie og omsorg, hjelpetiltak av ulike slag eller økonomisk bistand. Vetlesen legger vekt på at siden det er mye som kan gå galt, er det relasjonelle aspektet viktig ved all omsorg, og spesielt ved den profesjonelle omsorgen. Siden giveren har definisjonsmakt ovenfor mottakeren, er det viktig at den profesjonelle er klar over hvordan omsorgen oppleves av den som mottar hjelp. Knut Ruyter (2001) mener det ligger tvetydighet i felleskapets ubehag i vårt møte med dem som trenger eller ber om hjelp. Det handler om hva slags følelser dette møtet vekker i oss, og hvordan disse følelsene påvirker våre holdninger og handlinger. Et eksempel er vår holdning til svakhet, definert som det ikke å klare seg selv og livet sitt. De følelser jeg har, gir støtet til min holdning og eventuelt
