Fagpressenytt

FJELLSTØVLENE OG TURSEKKEN er på, og vi følger etter sauebonden som leder an med gjeterstaven oppover fjellsiden. Vi er med Marit Torsrud Nerol på tilsyn av saueflokken som er på sommerbeite nedenfor Hallingskarvet. Sammen med mannen Erling har hun drevet med økologisk gammalnorsk spælsau i nesten tjue år i fjellbygda Hol i Hallingdal. Turen er lang, Marit kan bruke tolv-fjorten timer på tilsyn, og derfor overnatter vi på den gamle steinbua Bukkehallibua som har tilhørt familien Nerol i over hundre år.
Månen lyser opp steinbua når vi er fremme. Marit tenner i ovnen, før hun skjærer opp et fenalår som hun serverer med nypoteter og urter fra andelslandbruket hun driver.
- Dette er spekekjøtt av søye. Da vi fikk høre at sauekjøtt ville bli brukt som dyremat, tok vi alle
DET TØRKEDE KJØTTET smaker vilt, salt og smelter på tunga. Det smaker også ekstra godt fordi vi vet at det er produsert på fornybare ressurser i utmarka. Fulle fryselagre med sau, kalt overproduksjon, er det flere grunner til. En av de er at vi spiser mye mindre sau enn før.
- Sau er like godt kjøtt som lam. Spælsauen er mer marmorert i kjøttet enn Norsk kvit sau, og det er mye god smak. Min favoritt er lammebog og grønnsaker i leirgryte, sier Marit.
Det smaker ull! sier folk om sauekjøtt. Men da Nofima undersøkte om folk smakte forskjell på et lam og en fire år gammel sau smakte ikke testpanelet noen forskjell. Vi husker den gangen vi hørte kokken som snakket stolt om den syv år gamle ammekua han hadde fått tak i - en delikatesse! Slik bør det være for sau også, men vi vil heller ha lam. Det kan tenkes at vi smaker med hodet fremfor ganen. For da testpanelet skulle rangere smaken av lam og sau, rangerte de likt når de ikke visste hva som var hva. De som visste det i forkant, rangerte lam litt bedre enn sau.
NÅR SOLA HAR STÅTT OPP følger vi gamle sauetråkk inn mot skarvet, gjennom bløte myrer og over tørre knauser. Marit og Erlings sauer har fast beite innerst i Storekvelvi i Hallingskarvet nasjonalpark, et slags søkk i nordsiden av skarvet.
- Så lenge vi har disse fjellarealene, så mener vi det bør være beitedyr her. Det er nesten utømmelig med fornybare ressurser her, gress og urter som kan omdannes til bærekraftig mat. Det er viktig for oss å drive med sau i tråd med naturen, derfor driver vi økologisk, forteller Marit. På veien møter vi Astrid og Lars sine saueflokker, som deler beiteområdene med Marit. Men det er plass til mange flere dyr her i utmarka - i hele landet. Marit og Erling har 60 vinterfôra sau. Om vinteren kan sauene på Nerol gård gå inn og ut av fjøset som de vil.
Det er ikke lett å få øye på sauene, mellom kampesteiner og bekkefar. Marit tar opp en gammel Zeiss-kikkert. - Joda, de er her. Innerst i Storekvelvi ser vi brune og sorte flekker.
Marits sauer har funnet en fjellside dekket med gress, fjellmarikåpe, museører og harerug. De mange fjellbekkene med smeltet snø fra skarvet gjør det frodig, her vokser til og med bregner - på 1400 meters høyde. Vel fremme ved sauene tar Marit opp saltposen. Det er litt av et syn når 160 spælsauer dundrer nedover fjellsiden mot lederen sin. I alle mulige fargekombinasjoner av brun, grå, sort og hvit tykk ull, noen har sorte horn med hvite striper og noen omvendt. De tillitsfulle og rolige dyra flokker seg rundt Marit, de vil ha salt - og bli klappet.

DEN STRIHÅRA MUFLONSAUEN som våre forfedre tok med seg sørfra da de trakk nordover etter istiden, skiller seg mye fra dagens Norsk kvit sau, kalt NKS. Blant de 19 sauerasene i Norge, dominerer NKS med en andel på nesten 70 prosent. Den gammalnorske spælsauen, som er en av våre opprinnelige raser og egner seg godt i norsk utmar