Fagpressenytt

Det er ikke alle æreskirkegårder som samtidig er et yndet utfluktssted for byens befolkning, hvor folk flest kan ligge under skyggefulle - og ofte svært sjeldne - trær i bikini og badebukse og lese en bok. Eller bare stirre tenksomt ut i luften. Men slik er det på Assistens kirkegård (uttales med trykket på siste stavelse) på Nørrebro. Ikke at det er noe skrik og skrål her, og bevare meg vel - absolutt ingen engangsgriller. Nei, danskene kan kunsten å ligge i ro og harmoni ved siden av en stein-engel i bedende positur. De besøkende av kjøtt og blod snakker med lave stemmer, eller rett og slett mediterer og nyter den deilige sommervarmen i stillhet.
Ikke en gang barna øker støynivået. Kanskje de avdøde dikterne øver en indirekte innflytelse?

I lånt grav
Dersom de gjør det, er den svært indirekte. Ved det siste hvilestedet til den største av alle eventyrforfattere finner jeg kun en liten gruppe amerikanere som ikke ser ut til å vite hvis grav de betrakter, selv om det står Hans Christian Andersen (1805-1875) på den med store bokstaver. Det som ikke står, er at gravstedet opprinnelig var en familiegrav for en helt annen familie.
Andersen selv bestilte aldri sitt eget gravsted - selv om han hadde hatt stor suksess og absolutt hadde råd til det. Han skal ha vært overtroisk og fryktet at det å bestemme seg for sin egen gravplass ville fremskynde det uavvendelige. Derfor foreslo et vennepar, Henriette og Edvard Collin, at dikteren kunne ligge på deres gravsted når livet engang tok slutt. «De kan gjøre det De alltid gjør, komme hjem til oss,» skal Henriette ha sagt til husvennen Hans Christian. Og sånn ble det.
Ekteparets barn syntes imidlertid at historien ble litt besværlig å berette for alle nysgjerrige Andersen-fans, så de flyttet foreldrenes minnested til en annen kirkegård. Nå er eventyrfor