- Det var jo på en måte det jeg prøvde å uttrykke i den der også, sier Bendik Hofseth og peker på debutplata IX fra 1991, kåra til en av tidenes 100 beste norske plater av Morgenbladet.
- At vi hører hjemme i en sammenheng. Det å finne sin identitet er å tre inn i den sammenhengen, være fortrolig med den, nyte den, men også kjempe for den.
Å være tilbakeskuende er ikke Bendiks mest framtredende trekk. Likevel ble mye av fjoråret brukt til å se seg tilbake. 25-årsjubileet til IX ble markert med konserter over hele landet, og Bendik tok for alvor steget ut på scenen igjen, etter et drøyt tiår som musikkbyråkrat. Heldigvis ante den erfarne saksofonisten lite om hvor mye jobb som ligger bak å komme i spilleform.
- Hadde jeg visst det, hadde jeg nok aldri prøvd. Men det er så gøy å spille igjen altså!
Plateselskapets wonderboy
Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av historien om Bendik Hofseth. Da han som 25-åring erstatta saksofonisten Michael Brecker i det anerkjente jazzfusion-bandet Steps Ahead, åpna dørene seg til det multinasjonale plateselskapet Sony/Columbia og en massiv satsing for å lansere Bendik som den nye Sting. IX var plata som skulle gjøre ham til allemannseie. Ingen norske musikere hadde oppnådd noe lignende, foruten A-ha.
{f2}
Bendik ble aldri noen ny Sting. Det er mange grunner til det. Én av dem er at hovedpersonen sjøl ikke var sulten nok på suksess.
Bachs cellosuiter og musikkens undertekst
Han låser oss inn i et dagdøsig lokale på Sagene i Oslo.
- Jeg trengte 20 kvadratmeter å øve på, men så fant jeg ikke noe mindre enn 6000, sier han kjekt og fortsetter nedover den mørke, litt nedslitte korridoren.
- Så lagde vi en forening som leier ut da, til andre musikere og kunstnere.
Stopper nederst, foran siste dør, sier at han har planer om å pusse opp, sluser oss inn i et romslig kontor.
- Det er litt rotete her, men du ville ha atmosfære?
{s1}Bare gjør det: - Jeg har bala mye med å finne en plass for musikken, men nå er jeg såpass gammel at jeg driter i den store filosofiske utfordringa. Musikk er til for å spilles, sier Bendik. Her fra 70-års laget til Kjell Kjaperud Asperud.
Stein Erik Skar
Halvtomme kaffekopper, en del papirer som ikke har fått plass i perm, barnetegninger på veggen, møblement som vitner om en ikke fullstendig likegyldighet. Bach på notestativet.
- Cellosuitene øver jeg på nesten daglig på saksofon. Det er så sterke strukturer. Det samme med Beethoven og Brahms, som jeg liker å spille på piano. For en økonomisering! Alt er der, men det er gjort på aller mest elegante måte. Ofte er det underteksten i musikken som er det mest interessante. Dét tar jeg med meg inn i komposisjonsarbeidet, og som utøver.
Bendik bruker mye tid på å skrive låter som musikerne kan føle seg bekvemme i. Det skal være så enkelt som mulig, uten at utøverne faller inn i tillærte improvisasjonsmønstre.
- Musikeren skal kunne nærme seg musikken nesten uansett bakgrunn. Samtidig må det være noen uforutsigbarheter der, noe som skaper en motstand, en dramaturgi som gjør at du ikke kan skru på autopiloten.
Internasjonal satsing og suksess som fengsel
På Sagene kan Bendik pusle uforstyrra med sitt. Det er da han har det aller best.
- Det er et kjempeprivilegium å kunne lage musikk og få være i fred, sier han ettertenksomt.
- Det er egentlig helt utrolig, mumler han.
- �
