Mens Munchmuseet har kuraterte utstillinger hvor artister lydsetter kunsten, har det nye Nasjonalmuseet en slags lav hvinelyd som krenger rundt i rommet til Skrik, Madonna, Syk pike og de andre vi kjenner så godt.
Også i andre utstillingsrom hører jeg denne lyden. Når lokalene er fulle vil den muligens ikke merkes, men om du får privilegiet av å være alene med et mesterverk eller tyve, vil du få selskap av noe jeg trodde var museets aircondition.
Huffda, catwalk
Og det kan være mange som får muligheten til å fylle et rom med seg selv og kunsten i Nasjonalmuseet, spesielt når den umiddelbare nyhetsverdien har dabbet av, og i åpningstidenes ytterpunkter. Her er det mange rom og store flater.
Å få vimse rundt i disse tomme rommene er som å være alene med et leksikon. Man vil lære mye, men man har ikke sjans til å ta inn alt på én gang. Det må mange besøk til for å få med seg det.
Lydene er dog mer umiddelbare, om enn sporadisk i en gitt, nokså tilfeldig gjennomgang - som dette er. I de første rommene i første etasje, blant artefakter fra middelalderen, høres gregoriansk sang. I et nærliggende rom med behagelig barokktema, høres ha