I 2005 ble min artikkel omkring det filosofiske fundament i begrepet myndiggjøring publisert i det internasjonale tidsskrift Nursing Philosophy. Der skrev jeg blant annet:
" I denne artikkelen vil begrepet myndiggjøring sine filosofiske røtter bli fulgt, fra Freire og hans verk "De undertryktes pedagogikk", til de filosofiske tanker til Hegel, Habermas og Sartre. En forståelse av begrepet myndiggjøring, som en framgangsmåte til å fremme mestring og velvære i pasientene, via refleksjon og dialog vil tre fram. Innenfor en myndiggjøringsstrategi er det avgjørende punkt for sykepleier og pasient, å avdekke pasientens egne ressurser og begrensninger med sykdom og funksjonssvikt, for slik å fremme pasientens valg for å handle og mestre. Fra dette ståsted legges en opplæringsstrategi for hjelpetrengende gamle mennesker. Om sykepleieren virkelig vil myndiggjøre den gamle pasienten, må sykepleieren selv være villig til å bli utdannet gjennom dialogen med pasienten, og til å se etter betydningen pasienten selv har av opplevelsen å være gammel, syk og hjelpetrengende. Mestrings og egenomsorgstiltakene pasienten velger kan da komme til å bli forskjellige fra preferansene til sykepleieren, men dette betyr ikke at opplæringen har mislyktes, eller at pasienten må fortsette uten sykepleierens hjelp. I en myndiggjøringsstrategi, i Freire sin ånd, er det viktige at både pasient og sykepleier sammen kritisk reflekterer over sykdommens betydning slik at pasienten kan få mulighet til selv å gjøre bevisste valg.
Så hvordan skapes da myndiggjorte, gamle, syke og hjelpetrengende mennesker? Og hvordan skapes myndiggjorte sykepleiere, hjelpepleiere med mange fler? Dette er hva jeg vil snakke om i denne bloggen her.
New Public Management har jo f
