Bok og bibliotek
07.06.2018
Frode Grytten skriver om Odda. Om menn som ingen trenger. Om norske hus og norske utkant-biblioteker. Om nye og gamle nordmenn som lever på livets skyggeside. Og indirekte om politikk. Hvis han skriver om Frode, holder han det for seg selv.
Alle som har lest et ord av Frode Grytten vet at han vokste opp i Odda. Leserne lærer nærmest geografien på det lille industristedet i detalj - hvor du kjører for å komme til Domus, for eksempel. Eller hvor du finner den nedslitte arbeiderboligen, «Murboligen», hvor hovedpersonene bodde i gjennombruddsboken fra 1999,
Bikubesong.
Odda er i en evig nedbrytnings- eller overgangstilstand, slik Grytten beskriver det. Skyggen etter det tidligere smelteverket er allestedsnærværende. Der bor det arbeidsledige og folk som går på trygd. I novellene møter vi en morsbundet mann som aldri har hatt sex med en kvinne, en ung polakk som er profesjonell svindler og som nesten kjører seg ihjel, for ikke å forglemme en gammel vietnameser uten stedsans som frykter at han kan ende som en komisk klisjé hvis han blir utstilt på Dagsrevyen. Tragiske skjebner - og tragikomiske skjebner.
Men om Odda er hans litterære univers, som Los Angeles var for Raymond Chandler og Yoknapatawpha County for William Faulkner, er det i Bergen han bor og skriver. Grytten har bodd i Bergen siden 1979, da han begynte å studere statsvitenskap, forteller han. Og det er i Bergen han har kone og fire barn.
Huset han bor i får jeg ikke se, for Grytten er ikke interessert i å si noe sitt privatliv. Så vi møtes på det noe pregløse kontoret hans, rett ved Fløybanen. Han jobber i et kontorfellesskap sammen med en arkitekt og en fotograf. Gryttens skrivebord er det midterste. Underlig nok - for han er blyg har han fortalt tidligere - sitter han på en måte på utstilling, for vinduene går fra gulv til tak. Trolig har lokalet vært en butikk en gang i tiden.
Biblioteket
Grytten plasserer beina på skrivebordet og lar blikket gli ut av vinduet. Hva han ser på, vet jeg ikke, fra min synsvinkel ser det ut som en murvegg.
Vi snakker om biblioteker. I boken «Det norske biblioteket», hvor Grytten har skrevet teksten til Jo Straumes fotografier, forteller forfatteren om sitt nære forhold til biblioteket i Odda da han var barn. Han roser den modige og tøffe bibliotekaren Dordei Nesheim Raaen som kjempet for å få kvalitetslitteratur i hyllene.
Unge Frode fant seg et hjørne i biblioteket hvor han kunne lese uforstyrret. Biblioteket i Odda var utstyrt med brun linoleum og mørke hyller i - tror han - teak. Og midt på gulvet sto den trillende hyllen, den med de nye bøkene. Det var den mest spennende. Her fant han hele verden - stor, vill, grov, fargerik, spennende - og noen ganger farlig.
- Biblioteket var aldri noe fremmed. Det var ikke noe som ble påført oss utenifra, men en naturlig del av skolen. Det var egalitært og gratis. Jeg begynte å låne på voksenbiblioteket da jeg var 12-13. Særlig krim - Patricia Highsmith, Chandler, Dashiell Hammet.
- Noen vil si at dette biblioteket neppe kommer til å bety så mye for barn og ungdom i fremtiden som det har gjort hittil, nå som vi har alle de nye mediene?
- Jeg synes at det er nå som all informasjon er tilgjengelig, at vi trenger noen - bibliotekarene - som vet hvor det viktigste finnes.
- Er du redd for at bibliotekene skal dø ut?
- Nei. Men alle fellesskapsløsninger er satt under press. Individet blir satt over fellesskapet, særlig hvis det fellesskapet tilbyr er gratis.
Grytten skynder seg å legge til at han ikke skal si for mye om hvordan oddingene skal ordne seg i Odda, nå som han bor i Bergen. For dette er sensitivt, får jeg forståelsen av. Ingen utflytter bør ha altfor bastante meninger hverken om biblioteket eller om hva tomten til det nedlagte smelteverket skal brukes til, eller andre politisk betente saker i lokalmiljøet.
Jag etter vind
- I bøkene dine er det ikke så mange unge bokormer, desto flere gutter som har fedre i fengsel e
Gå til medietBikubesong.
Odda er i en evig nedbrytnings- eller overgangstilstand, slik Grytten beskriver det. Skyggen etter det tidligere smelteverket er allestedsnærværende. Der bor det arbeidsledige og folk som går på trygd. I novellene møter vi en morsbundet mann som aldri har hatt sex med en kvinne, en ung polakk som er profesjonell svindler og som nesten kjører seg ihjel, for ikke å forglemme en gammel vietnameser uten stedsans som frykter at han kan ende som en komisk klisjé hvis han blir utstilt på Dagsrevyen. Tragiske skjebner - og tragikomiske skjebner.
Men om Odda er hans litterære univers, som Los Angeles var for Raymond Chandler og Yoknapatawpha County for William Faulkner, er det i Bergen han bor og skriver. Grytten har bodd i Bergen siden 1979, da han begynte å studere statsvitenskap, forteller han. Og det er i Bergen han har kone og fire barn.
Huset han bor i får jeg ikke se, for Grytten er ikke interessert i å si noe sitt privatliv. Så vi møtes på det noe pregløse kontoret hans, rett ved Fløybanen. Han jobber i et kontorfellesskap sammen med en arkitekt og en fotograf. Gryttens skrivebord er det midterste. Underlig nok - for han er blyg har han fortalt tidligere - sitter han på en måte på utstilling, for vinduene går fra gulv til tak. Trolig har lokalet vært en butikk en gang i tiden.
Biblioteket
Grytten plasserer beina på skrivebordet og lar blikket gli ut av vinduet. Hva han ser på, vet jeg ikke, fra min synsvinkel ser det ut som en murvegg.
Vi snakker om biblioteker. I boken «Det norske biblioteket», hvor Grytten har skrevet teksten til Jo Straumes fotografier, forteller forfatteren om sitt nære forhold til biblioteket i Odda da han var barn. Han roser den modige og tøffe bibliotekaren Dordei Nesheim Raaen som kjempet for å få kvalitetslitteratur i hyllene.
Unge Frode fant seg et hjørne i biblioteket hvor han kunne lese uforstyrret. Biblioteket i Odda var utstyrt med brun linoleum og mørke hyller i - tror han - teak. Og midt på gulvet sto den trillende hyllen, den med de nye bøkene. Det var den mest spennende. Her fant han hele verden - stor, vill, grov, fargerik, spennende - og noen ganger farlig.
- Biblioteket var aldri noe fremmed. Det var ikke noe som ble påført oss utenifra, men en naturlig del av skolen. Det var egalitært og gratis. Jeg begynte å låne på voksenbiblioteket da jeg var 12-13. Særlig krim - Patricia Highsmith, Chandler, Dashiell Hammet.
- Noen vil si at dette biblioteket neppe kommer til å bety så mye for barn og ungdom i fremtiden som det har gjort hittil, nå som vi har alle de nye mediene?
- Jeg synes at det er nå som all informasjon er tilgjengelig, at vi trenger noen - bibliotekarene - som vet hvor det viktigste finnes.
- Er du redd for at bibliotekene skal dø ut?
- Nei. Men alle fellesskapsløsninger er satt under press. Individet blir satt over fellesskapet, særlig hvis det fellesskapet tilbyr er gratis.
Grytten skynder seg å legge til at han ikke skal si for mye om hvordan oddingene skal ordne seg i Odda, nå som han bor i Bergen. For dette er sensitivt, får jeg forståelsen av. Ingen utflytter bør ha altfor bastante meninger hverken om biblioteket eller om hva tomten til det nedlagte smelteverket skal brukes til, eller andre politisk betente saker i lokalmiljøet.
Jag etter vind
- I bøkene dine er det ikke så mange unge bokormer, desto flere gutter som har fedre i fengsel e
