Både politikere, bistandsaktivister og organisasjoner kan, med forbløffende frimodighet, hamre inn «løsningen» på utviklingsutfordringer i diverse fattige land. Og ikke sjeldent er det nettopp deres hjertesak som er svaret.
Riktignok er behovene i mange fattige land så mange og så store, at de aller fleste tiltak trolig vil ha nytte. Men budskapet som fremmes presenteres ofte som Løsningen med stor L. Og ettersom alle de sprikende forslagene ikke kan være Løsningen på én gang (det finnes tross alt ikke konsensus om hva som er Problemet), er også utviklingsbransjen en sektor med utbredt frustrasjon og hoderisting: Sier en politiker noe som i en organisasjons øyne er feil, utløser dette ofte himling med øynene - og vice versa. (Selv om en politiker eller byråkrat nok ikke vil gjøre det offentlig). Akademia har, etter tiår med dekonstruksjon av både metoder og ideer, for lengst innsett at de ikke har noen løsninger, og dermed kapitulert til rollen som konstant kritiker.
169 veier til Rom?
Skal vi være ærlige, er utviklingsspørsmål i verdens mange og høyst forskjellige fattige land svært komplekst. Det finnes et utall mer eller mindre farbare veier til utvikling. Og etter Bærekraftsmålenes inntreden har en 169-felts motorvei til utvikling blitt hjemlet på aller høyeste nivå, noe som medfører at alle mulige aktører - med enda større frimodighet enn før - kan oppfordre politikerne til å satse på nettopp deres hest.
Denne standhaftige troen på egne ideer og planer i møte med vanskelige utviklingsspørsmål er nok mye av grunnen til at bistanden fremstår som en «eksportindustri» av løsninger, fremfor en
