Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Forsker ved NORCE, Bjerknessenteret for klimaforskning og CMI Douglas J. Parker Professor ved University of Leeds og forsker ved NORCE
Der de finnes, redder afrikanske værmeldinger liv. Et tidlig varslingssystem for den lunefulle Victoriasjøen redder for eksempel anslagsvis hundrevis av fiskere fra å drukne hvert år.
Der de ikke finnes, dør folk. Og nærmere 1000 mennesker mistet livet som følge av syklonen Idai, som traff Mosambik, Zimbabwe og Malawi i 2019. Hvor mange av disse menneskelivene kunne ha blitt reddet dersom man hadde hatt tilgang på gode varslingssystemer?
Selv om fordelene med tidlig varsling av uvær er åpenbare, har mindre enn halvparten av befolkningen i Afrika tilgang til slike tjenester.
Problemer som må løses
FN ønsker å ta tak i problemet og vil at hele verdens befolkning skal dekkes av systemer for tidlig varsling innen fem år. Dette er et prisverdig, om enn naivt, mål.
Erfaringene våre med å bygge tilsvarende tjenester både i Afrika og Europa har blottlagt mangfoldige utfordringer som stikker kjepper i hjulene for en rask utrulling av nye tjenester.
For det første er nøyaktige prognoser «et must». Det kan virke absurd, men det jobbes i dag med å utvikle klimatjenester basert på prognoser som sjelden treffer. Kanskje ikke så rart at brukere ikke strømmer til for å bruke disse tjenestene. Det tilhørende problemet som må løses, er at vanlig værvarsling opp til ti dager frem i tid fungerer dårlig i store deler av Afrika. De globale værmodellene er nemlig utviklet og testet for bruk i Vesten. Ting som lavtrykk og fronter, som skyldes kollisjoner mellom polare og tempererte luftmasser, takles godt av modellene, men rundt ekvator er det andre faktorer som bestemmer været. Store «celler» med ustabil luft flytter seg rundt og gir torden og styrtregn, men det er nærmest umulig å forutse hvor disse kommer til å treffe.
Et annet viktig hinder er at afrikanske værmeldinger ikke blir rutinemessig kontrollert. Vi kan belyse det bisarre med en sammenligning med et annet felt. Ville det medisinske miljøet ha gått inn for behandling med en medisin som ikke hadde blitt testet, eller enda verre, hvis behandlingen viste seg ikke å ha noen effekt? Det er viktig å fokusere innsatsen på å utnytte prognoser som vi vet er treffsikre, og vi må snarest finne måter å forbedre prognoser som vi vet er mindre nøyaktige.
Det tredje hinderet kan høres ut som en dårlig spøk. Hvis noen tilbød deg medisin for en sykdom du ikke hadde, ville du fortsatt tatt den? Besynderlig nok er noen klimatjenester utviklet uten å dekke et spesifikt eller uttalt behov. Kanskje de som utviklet dem tenkte, «dette må da være en god idé», uten å spørre noen.
Det er dessverre fortsatt for mange tjenester som har vist seg å være effektive, men som likevel ikke opprettholdes eller videreutvikles. Afrika trenger eierskap til disse løsningene, og utvikle dem sammen med internasjonale partnere.
«Samproduksjon»
Heldigvis utformes klimatjenester nå i økende grad sammen med brukerne etter prin
