«Det er best å være i første bilkolonne, for da har de ikke fått justert siktet ennå, på den andre siden kan du da risikere å være i den bilen som treffer en improvisert sprengladning. Og da vil ikke vesten hjelpe deg, for metallet under bilen vil bli blåst oppover og inn i underlivets dissende og forsvarsløse organer».
I novellen «Kampen for verdensfreden» beskriver Hauge livet til en ambassade-ansatt i Kabul. Hun forteller om den skuddsikre vesten som til slutt ble et hverdagsplagg, og om de ambassadeansatte som dro på hemmelig bar-besøk.
Kristin Hauge vet hva hun skriver om. Gjennom to år jobbet hun ved den norske ambassaden i Kabul. Hun ankom Afghanistan bare måneder etter angrepet mot Serena Hotell. Terrorangrepet i januar 2008 der en norsk UD-ansatt ble skadet og Dagbladet-journalist Carsten Thomassen ble drept.
Det skulle bli flere Taliban-angrep, men for den navnløse hovedpersonen i Hauges novelle, var bombeangrepene bare «tilfeldige hendelser»:
«Hun hørte sirenene, men så ingen døde kropper». Bombene var først noe som ikke angikk henne i hverdagen på ambassaden, men «etter hvert begynte bildene å vokse i henne, få sitt eget liv»: I drømmen løp hun, gjemte seg. Når hun var våken undret hun på om kevlar-vesten ville holde kulene ute, om glassrutene hadde bombefilm, og om «beina ville bære».
En kropp som samler inntrykk
For Kristin Hauge var Kabul-oppdraget spennende, i begynnelsen.
- Men så synker virkelighet etterhvert inn. Vi som jobbet ved ambassaden hadde et stort sikkerhetsapparat rundt oss og kunne jo reise hjem. Men tenk på alle de som bor og lever i Kabul, som ikke har det valget, og det er jo også de afg
