Fagpressenytt

V i kjenner ikke Gud direkte og har ingen mulighet til å beskrive Gud som h*n er. Derfor tyr vi til billedspråk og metaforer i omtale av Gud. Gud beskrives som mektig, sterk og allmektig. Også det liturgiske språket og salmene er preget av slike metaforer. Språket om Gud er gjennomsyret av lengsel etter styrke, perfeksjon og usårbarhet.
For noen få år siden var det helt uproblematisk å omtale Gud som mann. Treenigheten besto av Fader, Sønn og Hellig Ånd, og ingen reagerte med kritikk av de mannlige gudsbildene. Motiverte av feministisk kritikk er det i dag rom for et langt mer nyansert språk om Gud. Både kjønnsuavhengige bilder, som vind og ånd og kjønnsinkluderende metaforer brukes i gudstjenesten og i det poetiske språket som brukes i bønner og i salmer.
Men fremdeles er tanken om Gud som sterk og usårbar gyldig. Vi har ennå ikke sett en faglig kritikk av ideer om Gud og menneske som er gjennomsyret av en lengsel etter perfeksjon. Min konfirmantprest fortalte for eksempel fra prekestolen at han ikke ville ha bruk for briller i himmelen. Han rev av seg brillene med begeistring, mens jeg satt i benkeraden som korsettbruker på grunn av skoliose, og lurte på hvor grensen gikk for hva det var plass til i himmelen. Både skapelsesberetningen om paradishagen og forestillingen om himmelriket er påvirket av et syn på det perfekte som det sant menneskelige.
Men likevel er de der, forestillingene om Gud som noe mer og noe annet. Vi må bare se andre steder enn der det kanskje er mest opplagt å lete.
Et sted å finne en rikere forestillingsverden om Gud er i funksjonshemningsteologi, som er teologisk refleksjon og praksis fra variasjoner i funksjonsevne som erfaringsgrunnlag.
Jeg skal bidra med et eksempel fra en historisk studie. Hjemmet for Døve ble etablert i 1898 og arbeidet de første årtiene for å gi ukonfirmerte døve konfirmantopplæring så de kun