Mbalala, 5. april 2003: Det er grytidlig morgen og taxien kjører i høy hastighet mot byen Mukono, øst for hovedstaden Kampala. Myleen Kyomuhendo føler seg sliten etter nattbønn i kirken og gleder seg til å komme hjem for å sove. Noen kilometer utenfor området Lugazi svinger taxien ut i veien for å kjøre forbi en stor lastebil. I motsatt retning kommer en buss. Så blir alt sort. Fire av de elleve passasjerene overlever frontkrasjen. De fleste blir skadd for livet. Myleen brekker ryggen og blir lam fra livet og ned. Hun er 22 år og student på universitetet i Mukono. Fra denne dagen blir livet aldri det samme igjen.
- Det var et mareritt rett etter ulykken og det tok tid før jeg klarte å finne tilbake til meg selv igjen, sier Myleen.
Faren hennes var sikker på at datteren ville bli hjemmeværende resten av livet. Han hjalp derfor Myleen med flytting ut til familiehjemmet utenfor byen. Den ideen likte Myleen dårlig.
- Jeg har alltid vært en selvstendig person. Ulykken tok fra meg deler av kroppen, men det betyr ikke at livet er slutt. Hodet mitt er fortsatt der og jeg bestemte meg for å fylle det med så mye kunnskap som mulig, sier hun.
Universitetsstudent og leder
Hjemme i den store familien ble det diskusjoner om hva som var best for jentas fremtid. Myleens far, som akkurat hadde pensjonert seg fra jobben som ingeniør, hadde alltid støttet barna med best mulig utdanning. Etter ulykken var han i tvil om hva som var best for sin datter.
- Faren min trodde aldri jeg skulle takle å studere videre og mente det var best om jeg flyttet ut på landsbygden og begynte med fysioterapi. Ideen om å forlate universitetet og bosette meg utenfor byen var helt utenkelig for meg, sier Myleen.
Uenighetene gjorde at hun bestemte seg for å forlate hjemmet. En venn hjalp henne med tak over hodet og hun søkte studieplass på Makerere University Business School. De neste årene ble en kamp for å fullføre utdannelsen innen Human Resource Management.
- Det var trapper overalt og jeg kunne ikke bevege meg rundt på området alene. Klasserommene var fulle og det var ikke rom for en person i rullestol. Jeg måtte følge forelesningene fra verandaen utenfor, sier hun.
Ved siden av studiene ble hun medlem av organisasjonen «Spinal Injuries Association». Myleen ble valgt til leder og sto snart i spissen for kampen for synlighet og aksept for funksjonshemmede i Uganda.
- Det fantes ingen tid for selvmedlidenhet. Som leder måtte jeg vise andre at je
