Bok og bibliotek
07.02.2019
Edvard Hoem har tryllet frem et stykke norgehistorie i de siste bøkene sine, en serie på fire om hans oldefar, farfar og farfarens bror - med hele
... deres vidtfavnende familie: «Slåttekar i himmelen», «Bror din på prærien», «Land ingen har sett» og «Liv andre har levd». Den aller siste, «Jordmor på jorda» handler om hans tippoldemor på morssiden. Denne store slektskrøniken føyer seg til boken han kom med om sin egen mor og far for 13 år siden.
- Da jeg var 20 år gammel, trodde jeg at min generasjon var så spesiell, at vår generasjon var så ulik alle andre. Nå ser jeg at vi er sjokkerende like. Vi er åtti prosent like. Derfor kan jeg skrive om mennesker fra det 19. århundre som jeg gjør, sier forfatteren.
Skattekisten
- Du går i ditt syttiende år. Hvordan har alderen forandret deg?
- Jeg er blitt mer forsonlig innstilt til det meste. Vi skal alle bort herfra en gang, vi går inn i rekken med alle de andre i slekta som en gang har levd og gått bort. Så da kan vi fryde oss desto mer mens vi er her.
- Hva er det aller første du husker i livet?
- Jeg husker mye. Det aller første var: Far og jeg kjører til butikken i hest og kjerre. Så lar far meg gå litt selv for at jeg skal øve meg. Jeg er to år gammel. Far kjører over en liten bakketopp, så jeg ikke ser ham lenger. Det ligger noen små kongler på bakken. En mann går utenfor butikken med hendene på ryggen. Dette hadde jeg aldri sett før! Om jeg var redd? Nei, jeg trodde ikke at far ville reise sin vei.
- Er dette et av bildene i skattekisten i hodet som du bruker når du skal skape litteratur?
- Ja. Og det som er gøy med å skrive, at du ser hva som avsløres bare du bruker blikket og observerer. Du ser hva folk gjør, ikke hva de sier, sier han og forklarer:
- Da min grandonkel, Eilert - han som utvandret og som jeg skriver om i «Bror din på prærien» - kom hjem til slutt for å hilse på familien i 1956 etter et langt liv i USA og Canada, fortalte han om hvor bra alt var gått for ham i den nye verden. Eilert var en selvbevisst flottenfeier som strødde om seg med penger. Han hadde alltid mynter i lommen som han delte ut til barna. Han spilte norskamerikaneren til fullkommenhet.
Mange år senere, som voksen, leste jeg brevene hans til canadiske myndigheter. Jeg så at han hadde vært i ferd med å miste mye av farmen sin på grunn av økonomisk krise, uår, tørke, rust på kornet og fallende priser. Eilert slet økonomisk i flere tiår, oppdaget jeg. Så jeg forstod at dette jeg hadde sett som barn, hadde vært spill for galleriet. Men på et vis så jeg ham også klart med mitt syvårige blikk. Når jeg henter opp datidens inntrykk fra hjernen, kan jeg se tegnene.
Hest og kjerre
Hoem kommer med nok et eksempel på hvordan han ser ting som voksen som han ikke forstod betydningen av som barn. Faren hans var lekpredikant, så det var en selvfølge at alle i foreldrenes omgangskrets hadde en streng seksualmoral. Ekteskapsbrudd var utenkelig, skilsmisse kom ikke på tale. Allikevel kunne han stadig observere at foreldrene nærmest flørtet med andre enn sine ektefeller.
- Det var mye spøk og latter da foreldrene mine hadde besøk. Det var en form for galanteri, hvor det var akseptabelt å tulle litt med andre menns koner. Det var trygt, for det ble jo aldri noe av det allikevel. Dette var noe jeg observerte da jeg var seks-sju år gammel, og forsto betydningen av senere, forteller han.
- Jeg har alltid vært veldig var for stemninger, og for misstemninger. Til slutt blir alle slike hendelser og observasjoner til det litterære råmaterialet.
- Kjørte faren din og du alltid hest og kjerre? Du får det til å virke som om du vokste opp i det 19. århundre... - Vi hadde ikke bil, far hadde ikke sertifikat. Traktor fikk de først da jeg dro hjemmefra som 14-åring. Og elektrisitet fikk foreldrene mine i 1953. Det hadde med krigen å gjøre; kraftverkutbygningen ble forsinket på grunn av krigen.
- Eier du fremdeles denne vakre gården utenfor Molde, der familien din kommer fra, som du beskriver i bok etter bok?
- Jeg har våningshuset på Bortehaugen i Fræna der min oldemor Serianna vokste opp, sammen med søskena sine, Ola, som drog til Amerika med familien, oldemors søster Gjertine som reiste først, finsnekker Erik etc. Bortegarden ble delt i to da Ola reiste, og
Gå til mediet- Da jeg var 20 år gammel, trodde jeg at min generasjon var så spesiell, at vår generasjon var så ulik alle andre. Nå ser jeg at vi er sjokkerende like. Vi er åtti prosent like. Derfor kan jeg skrive om mennesker fra det 19. århundre som jeg gjør, sier forfatteren.
Skattekisten
- Du går i ditt syttiende år. Hvordan har alderen forandret deg?
- Jeg er blitt mer forsonlig innstilt til det meste. Vi skal alle bort herfra en gang, vi går inn i rekken med alle de andre i slekta som en gang har levd og gått bort. Så da kan vi fryde oss desto mer mens vi er her.
- Hva er det aller første du husker i livet?
- Jeg husker mye. Det aller første var: Far og jeg kjører til butikken i hest og kjerre. Så lar far meg gå litt selv for at jeg skal øve meg. Jeg er to år gammel. Far kjører over en liten bakketopp, så jeg ikke ser ham lenger. Det ligger noen små kongler på bakken. En mann går utenfor butikken med hendene på ryggen. Dette hadde jeg aldri sett før! Om jeg var redd? Nei, jeg trodde ikke at far ville reise sin vei.
- Er dette et av bildene i skattekisten i hodet som du bruker når du skal skape litteratur?
- Ja. Og det som er gøy med å skrive, at du ser hva som avsløres bare du bruker blikket og observerer. Du ser hva folk gjør, ikke hva de sier, sier han og forklarer:
- Da min grandonkel, Eilert - han som utvandret og som jeg skriver om i «Bror din på prærien» - kom hjem til slutt for å hilse på familien i 1956 etter et langt liv i USA og Canada, fortalte han om hvor bra alt var gått for ham i den nye verden. Eilert var en selvbevisst flottenfeier som strødde om seg med penger. Han hadde alltid mynter i lommen som han delte ut til barna. Han spilte norskamerikaneren til fullkommenhet.
Mange år senere, som voksen, leste jeg brevene hans til canadiske myndigheter. Jeg så at han hadde vært i ferd med å miste mye av farmen sin på grunn av økonomisk krise, uår, tørke, rust på kornet og fallende priser. Eilert slet økonomisk i flere tiår, oppdaget jeg. Så jeg forstod at dette jeg hadde sett som barn, hadde vært spill for galleriet. Men på et vis så jeg ham også klart med mitt syvårige blikk. Når jeg henter opp datidens inntrykk fra hjernen, kan jeg se tegnene.
Hest og kjerre
Hoem kommer med nok et eksempel på hvordan han ser ting som voksen som han ikke forstod betydningen av som barn. Faren hans var lekpredikant, så det var en selvfølge at alle i foreldrenes omgangskrets hadde en streng seksualmoral. Ekteskapsbrudd var utenkelig, skilsmisse kom ikke på tale. Allikevel kunne han stadig observere at foreldrene nærmest flørtet med andre enn sine ektefeller.
- Det var mye spøk og latter da foreldrene mine hadde besøk. Det var en form for galanteri, hvor det var akseptabelt å tulle litt med andre menns koner. Det var trygt, for det ble jo aldri noe av det allikevel. Dette var noe jeg observerte da jeg var seks-sju år gammel, og forsto betydningen av senere, forteller han.
- Jeg har alltid vært veldig var for stemninger, og for misstemninger. Til slutt blir alle slike hendelser og observasjoner til det litterære råmaterialet.
- Kjørte faren din og du alltid hest og kjerre? Du får det til å virke som om du vokste opp i det 19. århundre... - Vi hadde ikke bil, far hadde ikke sertifikat. Traktor fikk de først da jeg dro hjemmefra som 14-åring. Og elektrisitet fikk foreldrene mine i 1953. Det hadde med krigen å gjøre; kraftverkutbygningen ble forsinket på grunn av krigen.
- Eier du fremdeles denne vakre gården utenfor Molde, der familien din kommer fra, som du beskriver i bok etter bok?
- Jeg har våningshuset på Bortehaugen i Fræna der min oldemor Serianna vokste opp, sammen med søskena sine, Ola, som drog til Amerika med familien, oldemors søster Gjertine som reiste først, finsnekker Erik etc. Bortegarden ble delt i to da Ola reiste, og