Panorama Nyheter
07.09.2018
Hvorfor er paramilitære involvert i væpnede aksjoner mot de som protesterer mot din regjering? Det var spørsmålet Nicaraguas president Daniel Ortega fikk i et tv-intervju med amerikanske Fox News i sommer. Av Gunnar Zachrisen
Tv-reporteren satte fingeren på et framtredende trekk ved den nye voldsbølgen i Nicaragua;
regimets utstrakte bruk av bevæpnede sivile til å angripe demonstranter. Illegale grupper som opptrer side om side med politiet. Det er disse som har stått for en svært stor del av de over 300 drapene som har skjedd så langt - etter at protestene mot Ortega-regimet startet 18. april.
Alle som har fått med seg tv-intervjuet vil se at Ortega vrir seg unna spørsmålet. 72-åringen redefinerer begrepet «paramilitær» til noe som kun regjeringskritiske opposisjonelle kan være. I stedet for å innrømme det alle nicaraguanere vet bruker den aldrende despoten anledningen til å angripe sine motstandere. Det er de unge demonstrerende studentene som er den angripende part. Det er de som er «paramilitære», «terrorister» og «torturister», ikke hans egne leiesoldater i sivil.
Innbegrepet på undertrykking
For oss som fulgte med på opprørene og menneskerettighetsovergrepene i Latin-Amerika på 1980-tallet er paramilitære gruppers nye, sterke rolle i det fredelige Nicaragua skremmende.
Begrepet paramilitær har lange, blodige tradisjoner i latinamerikansk historie. Det handler om sivile som får våpen og opplæring av et regime, men som opererer helt utenfor vanlig demokratisk kontroll. I Mellom-Amerika var de ofte tidligere soldater eller helt vanlige fattigfolk som trengte penger. Oppgavene de ble tildelt - i hemmelighet, av regimevennlige maktmennesker - kunne spenne fra å overvåke, true og trakassere til å kidnappe, skade og henrette.
I land som Chile, Argentina, Colombia, Guatemala, Honduras og El Salvador var de paramilitære i ulike perioder på 1970-, 80- og 90-tallet selve innbegrepet på systematisk voldelig undertrykkelse. Det var varianter av systemer regissert av militærdominerte regimer for å øve kontroll, spre frykt og «rense ut» opposisjon.
Et grufullt syn
På begynnelsen av 1980-tallet reiste jeg i et halvt år rundt i Mellom-Amerika, en region der flere land var herjet av politisk uro og grov undertrykkelse. Et av landene var El Salvador, der opprøret vokste og borgerkrigen herjet i landet.
Jeg glemmer aldri besøket til det største sykehuset i hovedstaden der jeg skulle intervjue en jurist som arbeidet med å registrere voldsofre. Jeg håpet å få henne, en informert kilde, til å si noe om hvem som hadde hovedansvaret for volden i landet. Det ga hun ikke noe klart svar på, selv om hun visste - forståelig nok, gitt at flere andre med samme yrkesoppgave allerede hadde blitt tatt av
Gå til medietregimets utstrakte bruk av bevæpnede sivile til å angripe demonstranter. Illegale grupper som opptrer side om side med politiet. Det er disse som har stått for en svært stor del av de over 300 drapene som har skjedd så langt - etter at protestene mot Ortega-regimet startet 18. april.
Alle som har fått med seg tv-intervjuet vil se at Ortega vrir seg unna spørsmålet. 72-åringen redefinerer begrepet «paramilitær» til noe som kun regjeringskritiske opposisjonelle kan være. I stedet for å innrømme det alle nicaraguanere vet bruker den aldrende despoten anledningen til å angripe sine motstandere. Det er de unge demonstrerende studentene som er den angripende part. Det er de som er «paramilitære», «terrorister» og «torturister», ikke hans egne leiesoldater i sivil.
Innbegrepet på undertrykking
For oss som fulgte med på opprørene og menneskerettighetsovergrepene i Latin-Amerika på 1980-tallet er paramilitære gruppers nye, sterke rolle i det fredelige Nicaragua skremmende.
Begrepet paramilitær har lange, blodige tradisjoner i latinamerikansk historie. Det handler om sivile som får våpen og opplæring av et regime, men som opererer helt utenfor vanlig demokratisk kontroll. I Mellom-Amerika var de ofte tidligere soldater eller helt vanlige fattigfolk som trengte penger. Oppgavene de ble tildelt - i hemmelighet, av regimevennlige maktmennesker - kunne spenne fra å overvåke, true og trakassere til å kidnappe, skade og henrette.
I land som Chile, Argentina, Colombia, Guatemala, Honduras og El Salvador var de paramilitære i ulike perioder på 1970-, 80- og 90-tallet selve innbegrepet på systematisk voldelig undertrykkelse. Det var varianter av systemer regissert av militærdominerte regimer for å øve kontroll, spre frykt og «rense ut» opposisjon.
Et grufullt syn
På begynnelsen av 1980-tallet reiste jeg i et halvt år rundt i Mellom-Amerika, en region der flere land var herjet av politisk uro og grov undertrykkelse. Et av landene var El Salvador, der opprøret vokste og borgerkrigen herjet i landet.
Jeg glemmer aldri besøket til det største sykehuset i hovedstaden der jeg skulle intervjue en jurist som arbeidet med å registrere voldsofre. Jeg håpet å få henne, en informert kilde, til å si noe om hvem som hadde hovedansvaret for volden i landet. Det ga hun ikke noe klart svar på, selv om hun visste - forståelig nok, gitt at flere andre med samme yrkesoppgave allerede hadde blitt tatt av
