Hun har i flere år undervist, deriblant en av de to hun nå sitter sammen med rundt et møtebord i Oslo sentrum, i det som vekselvis kalles en metode, en studieretning, et kurs, og et valgemne.
På det privateide Institutt for musikerhelse og bevegelse (IMB) i Oslo kan man bli sertifisert i metoden gjennom en treårig deltidsutdanning. Karlsson har, i likhet med pianist Henrik Vanvik-Hovstein og bassist og komponist Eline Rafteseth, gjennomført denne private utdanningen som de på ulike vis mener å ha tatt skade av.
Samtidig har både en tidligere og en nåværende deltager på studiet kun gode erfaringer, og kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene. Grunnleggeren av metoden reagerer sterkt på uttalelsene. Hennes motsvar kan leses gjennomgående i denne artikkelen.
Uttalelsene fra Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth resonnerer imidlertid med flere som har vært en del av dette miljøet, og som ikke ønsker å stå frem i denne saken med navn. En deltager som tidligere ytret seg positivt om miljøet, tar nå avstand.
Hva gjør Timani så kontroversielt?
- Jo mer vi brøt sammen, desto raskere skulle veksten være, sier musikerne som nå har brutt med miljøet. Grunnleggeren av metoden motstrider uttalelsene.
- Vanskelig å kritisere
Timani averterer seg blant annet som «instrumentspesifikk anatomi for musikere», men ifølge de tre tidligere studentene Karlsson, Vanvik-Hovstein og Rafteseth, var anatomilæring, selv om det var en betydelig del av selve undervisningen, «en liten brøkdel av den store helheten».
- At jeg har vært en pådriver har gjort det vanskelig å kritisere Timani i ettertid, sier Karlsson.
Etter fullført utdanning ved IMB gikk Karlsson og Vanvik-Hovstein videre som lærere for nye studenter på instituttet. Karlsson ønsker å si unnskyld for å ha tatt dem gjennom et utdanningsløp hun ikke lenger kan stå inne for.
Unnskyldningen er også rettet mot Rafteseth, som er en av studentene hun har undervist.
- Det går ikke an å svare på om Timani er en god metode uten alt det private og grenseoverskridende som vi ble oppfordret til å dele. Vi har aldri opplevd det uten, sier Rafteseth.
Koblingen mellom hjerne og kropp
Karlsson og Vanvik-Hovstein fikk plass på det første kullet av den treårige Timani-utdanningen ved IMB i 2013, mens Rafteseth begynte fire år senere.
Felles for de tre, og det Vanvik-Hovstein beskriver som det mest inngripende med sine mange år i miljøet, er opplevelsen av å få plantet en overbevisning om at de var traumatiserte fra barndommen av.
Alle tre ønsket å kurere og forebygge fysiske belastningsskader, men gradvis i utdanningsløpet kom ideen, enten direkte eller indirekte fra Timani-grunnleggeren, om at de på et eller flere tidspunkter i løpet av livet hadde blitt traumatisert.
Les svaret til Timani-grunnleggeren lenger ned i avsnittet.
I starten av Timani-utdanningen dreide undervisningen - som foregikk i grunnleggerens private hjem - seg om anatomi, skadeforebyggende øvelser og meditasjon.
Koblingen mellom hjerne og kropp, som er en av de syv grunnpilarene Timani bygger på, ble viet plass i undervisningen fra start, blant annet gjennom øvelser knyttet til konseptet emotional connection.
Dette konseptet kan sies å være en teknikk som fokuserer på å fintune innover i kroppen - å bli værende i en følelse, enten den er god eller vond, for så å oppnå en form for emosjonell utløsning.
- Følelsen jeg sitter igjen med er at intensjonene i Timani har vært gode, men at utfallet for mange har vært utrolig dårlig, sier Karlsson.
Grunnleggeren av Timani, Tina Margareta Nilssen, svarer Kontekst på anklagene om at hun skulle ha plantet ideen om at studentene hadde blitt traumatisert:
- Å sette slike merkelapper på studentene strider mot hele verdigrunnlaget jeg som lærer står for. Jeg møter tvert om studenter med empati om de forteller om negative opplevelser. Om vi ble gjort oppmerksom på at noen av studentene hadde særlige utfordringer eller behov, oppfordret vi alltid til å skaffe hjelp utenfra, noe som også står i avtalen hver enkelt elev undertegnet. Dette har jeg selv gjort ved aktuelle anledninger. Noe annet ville vært uansvarlig, svarer Nilssen.
Nilssen påpeker samtidig at Karlsson ikke har belegg for å si at utfallet for mange har vært dårlig, og viser til en intern evaluering fra 2021, hvor 88.5 % av respondentene svarte at de var «fornøyde» eller «meget fornøyde» med Timani-utdanningen.
- Det stemmer at intensjonene til Timani er gode, svarer Nilssen.
Førte til gradvis forverring
Ved siden av de obligatoriske undervisningstimene, skulle studentene hvert år gjennom et bestemt antall personlige coachinger.
For Rafteseth, som kom til IMB og Timani-metoden for å få orden på en senebetennelse, ble det revolusjonerende. Endelig fikk hun presentert en årsak til hvorfor hun hadde det så vanskelig mentalt.
Følelsene hun hadde i kroppen ble hun fortalt var logiske med tanke på hva hun hadde opplevd i fortiden.
- At tilstanden min ble forverret ble forklart med at vi måtte skrelle bort alt stresset i nervesystemet for at det underliggende skulle bli synlig. Ting måtte bli verre før det ble bedre, sier hun.
Da tre år med Timani-behandling fra lærerne på instituttet ikke hadde gitt vedvarende bedring, men heller gradvis forverring, søkte Rafteseth seg til Distriktspsykiatrisk senter.
- Nå vet jeg at jeg har bipolar lidelse og trenger medisiner. I Timani ble jeg oppfordret til å ikke ta medisiner, for alt stammet fra uløste traumer i barndommen, ble jeg fortalt.
En helt sentral idé var at man kom for å lære å spille instrumentet sitt bedre, men at hele mennesket «ble reddet» i tillegg, beskriver Vanvik-Hovstein.
- Akkurat det med å «redde» var en sjargong som ble til etter hvert. I kollegiet snakket vi ofte om det i forbindelse med coachingen vi ga.
Vanvik-Hovstein beskriver at han opplevde en desorientering i seg selv når han deltok i disse coaching- og undervisningstimene. Likevel kjenner han seg ikke igjen i Karlssons og Rafteseths opplevelse av psykiske utfordringer mens de gjennomgikk behandlingene Timani introduserte dem for.
- Antagelig fordi jeg opplevde at idet jeg brøt, stabiliserte ting seg veldig fort. Mens vi holdt på med øvelsene kunne jeg ha store emosjonelle releases, som vi kalte det. Når jeg fikk distanse, sluttet det jo, sier Vanvik-Hovstein.
Nilssen svarer at hun «blir utrolig trist av å lese disse beskrivelsene», men påpeker at de oppsatte coachingtimene ved instituttet kun utgjorde 1-3 timer av totalt gjennomsnittlig 180 timer undervisning gjennom et år.
- Elevene sto også fritt til å avstå fra coaching, slik flere valgte å gjøre. For en del studenter fikk coachingen et større fokus enn det som var planlagt i studieplanen, blant annet fordi de valgte å ha flere timer, også utenfor instituttets rammer og for egen regning, svarer Nilssen.
Ifølge Nilssen ga hver student fra det første året sin personlige evaluering av studiet, at hun ikke kan huske at noen av disse personlige evalueringene var av en slik art at de trengte å gjøre store justeringer [i coachingen], og at ifølge evalueringen fra 2021 svarte 77,5 prosent at de opplevde coachingen som verdifull eller meget verdifull. «Det er langt unna å signalisere noe lignende som det som kommer frem i disse intervjuene», skriver hun.
Hun legger til at det aldri heller har eksistert retningslinjer ved instituttet om å ikke ta medisiner.
En karismatisk, varm leder
'Timani' er en forkortelse av navnet til pianist Tina Margareta Nilssen, som har utviklet og ledet studieretningen
