Jeg viser frem to tomme hender, tar opp kortet mitt - og sier; sorry, I only have Visa.
Hun lyser opp; buy food, hungry! Hun tar hånden til munnen og før jeg vet ordet av det, er jeg tilbake i køen på Kaffebrenneriet sammen med hun som jeg akkurat har møtt. Hun peker på en rekebaguett og en usannsynlig dyr liten flaske med noe grønn spesialjuice - jeg tar meg aldri råd til den juicen der! - men nå står hun med det hele i hendene mens jeg mater kortleseren med kortet mitt.
Vi går ut av døren sammen, jeg ser inn i det rynkete fjeset hennes, forbereder et goodbye, venter meg et lite smil, et tusen takk kanskje, for jeg var jo litt snill, var jeg ikke? Men i stedet sier hun; you buy me plane ticket home? Jeg blir forvirret, en flybillett? Jeg smiler rart, sier hadet og går videre. Hun følger etter meg et godt stykke, maser om flybilletten, jeg aner ikke hva jeg skal si, men til slutt forsvinner hun. Blir de aldri fornøyde, jeg kjøpte jo mat til deg!
De beste blant de fattige
For ikke så lenge siden fikk jeg en e-post av en mann som lurte på hvorfor vi ikke hører mer fra de fattige ute i verden, alle de vi sender bistand til. Hvorfor hadde han aldri lest en eneste historie i pressen hvor fattige og mennesker på flukt takket for alt de hadde fått av oss? Kunne det kanskje tyde på at de rett og slett aldri så snurten av alle milliardene på bistandsbudsjettet?
