Hold Pusten
30.11.2020
For litt siden møtte jeg en person i en sammenkomst hvor vi hadde felles bekjente. Denne personen var ukjent for meg, men jeg oppdaga raskt at han kjente meg igjen. «Husker du meg ikke?» spurte han.
«Eeeehh» sa jeg, mens jeg leita febrilsk i mitt dårlig organiserte mentale personkartotek. Personen dro etter hvert på smilebåndet og sa til slutt «Nei, det er kanskje ikke så rart.» Nysgjerrigheten vant lett over min medfødte beskjedenhet, og jeg insisterte på å få vite hvor han hadde meg fra. Dette med en viss panikkpreget spenning, dette kunne jo bli ubehagelig? «Vel» sa han, «Det har seg slik at jeg hadde et lengre sykehusopphold for en del år tilbake, da var jeg hyppig innom røntgenavdelingen. Du jobbet på røntgenavdelingen i 2002, ikke sant?» Nå kjente jeg virkelig panikken bre seg, 2002 var lenge siden, hva i alle dager hadde jeg gjort med denne stakkars personen slik at han husker meg så mange år etter? I 2002 var jeg nyutdannet, usikker, under konstant opplæring og jevnt over liv
Gå til mediet
