Bok og bibliotek
24.09.2025
Jacob Geller har rundet over 530 dataspill og har 1,45 millioner følgere på YouTube. Gjennom videoessayene sine anmelder og kontekstualiserer han dataspill på nye måter.
Bok & bibliotek har fått lov til å oversette og gjengi dette foredraget som han holdt 12. februar 2025 under arrangementet Kulturkritikk for en ny tid i Fritt Ords lokaler i Oslo.
Tekst: jakob geller Jobben min er å snakke om dataspill. I rundt sju år har jeg lastet opp videoessayer på YouTubekanalen min. I løpet av de årene har jeg snakket om 172 forskjellige dataspill (ved siste gjennomtelling), noen av dem flere ganger. Som Resident Evil 4, det har jeg snakket om i sju av essayene, et overraskende lavt tall.
Jeg er ikke bare opptatt av spill, men også av ting som litteratur, malerier og teater. En skulptur midt i ørkenen som du ikke får lov til å se. En sang av Velvet Underground. Da jeg startet kanalen, antok jeg at det å snakke om slike ikke-spill-kunstverk ville begrense publikumet mitt. Men faktisk ser det ut til at det motsatte har skjedd! Etter seks år har kanalen rundt 1,3 millioner abonnenter, essayene mine har blitt sett over 120 millioner ganger, og jeg tjener nok penger på dette arbeidet til at jeg kan betale for min egen helseforsikring, som dessverre er veldig viktig i Amerika. ?jacob geller
Amerikansk videoessayist fra North Carolina. Født i 1995.
Driver YouTube-kanalen JacobGeller, med over 1,4 millioner abonnenter og 140 millioner visninger Videoene hans er lange visuelle essays som kobler spill, kunst, historie og politikk. Geller blir ofte omtalt som en av de mest spennende stemmene i sjangeren I 2024 ga han ut boka How a Game Lives, en samling av annoterte essays med illustrasjoner og etterord fra gjesteforfattere Han står også bak podkasten Something Rotten, sammen med Blake Hester, der de snakker om mørke og ubehagelige spill. Geller er kjent for å trekke uventede linjer mellom kultur, frykt og følelser, og har etablert seg som en tydelig kritiker i spill- og medielandskapet.
Men karrieren min oppsto ikke av ingenting. Før jeg startet kanalen, var jeg praktikant for spillmagasinet Game Informer, og før det blogget jeg for nettstedet Cane and Rinse, og før det igjen laget jeg en YouTube-serie om tingene jeg hadde bygget i Minecraft.
Men det begynte egentlig da jeg var 12 og eksperimenterte med iMovie på familiens datamaskin. Jeg laget videoer om den beste dataspillmusikken eller hvorfor jeg burde få en PlayStation 3. I ettertid er det mest fascinerende med disse videoene ikke innholdet, men avslutningen. Jeg avsluttet hver video dramatisk, med ord som fylte skjermen: «Games are Art.»
Ikke at spill er gøy, eller kule, eller til og med lærerike, men at de er kunst. Hva visste jeg som 12-åring om kunst?
Jeg drar ikke fram dette for å drive egenterapi (det betaler jeg andre for å gjøre). Men jeg tror min tidlige fiksering på denne ideen speiler mye av samtalen vi hadde, og fortsatt har, om spill. «Spill er kunst!» insisterer vi i bransjen, om og om igjen. «Ok, greit» (svarer jeg mitt 12-årige jeg). Spill er kunst. Hva så?
En viktig motivasjon for å gjenta denne frasen da jeg var barn, tror jeg var ønsket om at spill skulle bli sett på som legitimt tidsfordriv. Jeg vokste opp med gode foreldre i et hjem der bøker, skuespill og film var verdsatt. Vi spilte brettspill som handlet om å samle malerier. Men verken mamma eller pappa var gamere, og de hadde egentlig ingen forventninger til mediet. De så på dataspill slik du kanskje ser på popcorn - en artig snack, men ernæringsmessig meningsløs. Jeg argumenterte for at videospill, akkurat som bøker eller filmer eller teater, hadde en dybde av intensjon og mening som gjorde dem verdifulle. Jeg argumenterte for at de hadde
Gå til medietTekst: jakob geller Jobben min er å snakke om dataspill. I rundt sju år har jeg lastet opp videoessayer på YouTubekanalen min. I løpet av de årene har jeg snakket om 172 forskjellige dataspill (ved siste gjennomtelling), noen av dem flere ganger. Som Resident Evil 4, det har jeg snakket om i sju av essayene, et overraskende lavt tall.
Jeg er ikke bare opptatt av spill, men også av ting som litteratur, malerier og teater. En skulptur midt i ørkenen som du ikke får lov til å se. En sang av Velvet Underground. Da jeg startet kanalen, antok jeg at det å snakke om slike ikke-spill-kunstverk ville begrense publikumet mitt. Men faktisk ser det ut til at det motsatte har skjedd! Etter seks år har kanalen rundt 1,3 millioner abonnenter, essayene mine har blitt sett over 120 millioner ganger, og jeg tjener nok penger på dette arbeidet til at jeg kan betale for min egen helseforsikring, som dessverre er veldig viktig i Amerika. ?jacob geller
Amerikansk videoessayist fra North Carolina. Født i 1995.
Driver YouTube-kanalen JacobGeller, med over 1,4 millioner abonnenter og 140 millioner visninger Videoene hans er lange visuelle essays som kobler spill, kunst, historie og politikk. Geller blir ofte omtalt som en av de mest spennende stemmene i sjangeren I 2024 ga han ut boka How a Game Lives, en samling av annoterte essays med illustrasjoner og etterord fra gjesteforfattere Han står også bak podkasten Something Rotten, sammen med Blake Hester, der de snakker om mørke og ubehagelige spill. Geller er kjent for å trekke uventede linjer mellom kultur, frykt og følelser, og har etablert seg som en tydelig kritiker i spill- og medielandskapet.
Men karrieren min oppsto ikke av ingenting. Før jeg startet kanalen, var jeg praktikant for spillmagasinet Game Informer, og før det blogget jeg for nettstedet Cane and Rinse, og før det igjen laget jeg en YouTube-serie om tingene jeg hadde bygget i Minecraft.
Men det begynte egentlig da jeg var 12 og eksperimenterte med iMovie på familiens datamaskin. Jeg laget videoer om den beste dataspillmusikken eller hvorfor jeg burde få en PlayStation 3. I ettertid er det mest fascinerende med disse videoene ikke innholdet, men avslutningen. Jeg avsluttet hver video dramatisk, med ord som fylte skjermen: «Games are Art.»
Ikke at spill er gøy, eller kule, eller til og med lærerike, men at de er kunst. Hva visste jeg som 12-åring om kunst?
Jeg drar ikke fram dette for å drive egenterapi (det betaler jeg andre for å gjøre). Men jeg tror min tidlige fiksering på denne ideen speiler mye av samtalen vi hadde, og fortsatt har, om spill. «Spill er kunst!» insisterer vi i bransjen, om og om igjen. «Ok, greit» (svarer jeg mitt 12-årige jeg). Spill er kunst. Hva så?
En viktig motivasjon for å gjenta denne frasen da jeg var barn, tror jeg var ønsket om at spill skulle bli sett på som legitimt tidsfordriv. Jeg vokste opp med gode foreldre i et hjem der bøker, skuespill og film var verdsatt. Vi spilte brettspill som handlet om å samle malerier. Men verken mamma eller pappa var gamere, og de hadde egentlig ingen forventninger til mediet. De så på dataspill slik du kanskje ser på popcorn - en artig snack, men ernæringsmessig meningsløs. Jeg argumenterte for at videospill, akkurat som bøker eller filmer eller teater, hadde en dybde av intensjon og mening som gjorde dem verdifulle. Jeg argumenterte for at de hadde
