Alle som har sett tv-intervjuet vil se at Ortega vrir seg unna spørsmålet. Han redefinerer begrepet «paramilitær» til noe som kun regjeringskritiske opposisjonelle kan være. I stedet for å komme med en eneste liten innrømmelse, bruker den aldrende despoten anledningen til å angripe sine motstandere. Det er de unge demonstrerende studentene som er den angripende part. Det er de som er «paramilitære», «terrorister» og «torturister», ikke hans egne leiesoldater i sivil.
Innbegrepet på undertrykking
For oss som fulgte med på opprørene og menneskerettighetsovergrepene i Latin-Amerika på 1980-tallet er paramilitære gruppers nye, sterke rolle i det fredelige Nicaragua skremmende. Selv sluttet jeg allerede for lenge siden å la meg overraske over Ortegas diktatoriske tilbøyeligheter, men den nye trenden er et slags endelig bevis på at regimet mangler enhver anstendighet.
Selve begrepet paramilitær har lange, blodige tradisjoner i latinamerikansk historie. Det refererte og refererer seg til sivile som har fått våpen og opplæring av et regime, men helt utenfor vanlig demokratisk kontroll. I Mellom-Amerika var de ofte tidligere soldater eller helt vanlige fattigfolk som trengte penger. Oppgavene de ble tildelt - i hemmelighet, av regimevennlige maktmennesker - kunne spenne fra å overvåke, true og trakassere til å kidnappe, skade og henrette.
I land som Chile, Argentina, Colombia, Guatemala, Honduras og El Salvador var de paramilitære i ulike perioder på 1970-, 80- og 90-tallet selve innbegrepet på systematisk voldelig undertrykkelse. Det var varianter av systemer regissert av militærdominerte regimer for å øve kontroll, spre frykt og «rense ut» opposisjon.
Et grufullt syn
På begynnelsen av 1980-tallet reiste jeg i et halvt år rundt i Mellom-Amerika, en region der flere land var herjet av politisk uro og grov undertrykkelse. Mens jeg var i Guatemala ble en kjent urfolksleder, landets første ordfører med maya-bakgrunn, likvidert av «ukjente menn». Det var et sjokk for Petter Skauen og andre ansatte i Kirkens Nødhjelp som hadde hatt ham som en nær samarbeidspartner. Samtidig signaliserte det starten på en voldsbølge med utrenskningsaksjoner som skulle kreve titusener av liv, særlig blant landets mayabefolkning.
I 1981 var jeg også i El Salvador, mens opprøret vokste og borgerkrigen herjet i landet. Jeg glemmer aldri besøket til det største sykehuset i hovedstaden der jeg skulle intervjue en jurist som arbeidet med å registrere voldsofre. Jeg håpet å få henne, en informert kilde, til å si noe om hvem som hadde ho
