Jeg er på besøk hos min mor, hjemme i Drammen. På Dagsrevyen har vi sett den siste kontingenten norske elitesoldater bli takket for innsatsen av statsminister Erna Solberg. Etter 20 års «fredsinnsats» trekker Nato seg ut av Afghanistan. Nå skal mitt fødeland stå på egne bein, sikkerhetsmessig.
Det kan bli krevende - etter fire tiår med krig.
Men det fantes en annen tid, en annen virkelighet enn den vi her hjemme er presentert for i nyhetsmeldinger de siste årene. Min mor vokste opp i et helt annet Kabul enn det jeg nylig forlot fordi sikkerhetssituasjonen stadig ble verre.
Vogue, 1969
Vi sitter på et rødt afghansk teppe foreldrene mine tok med seg til Norge for over tjue år siden. Vi blar i motemagasinet Vogue, desemberutgaven fra 1969. Bildet jeg spør mor om, viser ikke en kvinne iført en blå burka, slik alt for mange kvinner går kledd i Afghanistan i dag. Bildet viser en vakker kvinne, en modell, iført en afghansk pelskåpe - og det er tatt i Kabul ti år før Sovjets invasjon. Før alle bombene, all lidelsen.
- På biblioteket i Kabuls universitet hadde de denne Vogue-utgaven. Studentene fikk ikke nok av bildene, eller kanskje det var det faktum at et stort internasjonalt moteblad faktisk hadde valgt å lage en moteserie fra Kabul. Samtidig var det ikke så overraskende. Bildene fremstilte et Afghanistan vi kjente, sier mamma.
- Hva mener du med det? spør jeg.
- Flere av mine venninner så ut som disse modellene. Denne stilen, en kombinasjon av det tradisjonelle og det moderne, var representativt for kvinners stil i Kabul på den tiden.
Jeg elsker å høre henne fortelle om det Afghanistan som en gang var, dét som nå er visket bort. Vi knasker i os
