Det ene forholdet Tvedt tar opp knytter an til spørsmål som mange innen bistandssektoren iblant får fra interesserte hjemme og ute; Hvordan har det seg at Norge gradvis, og i økende tempo, ble en stor internasjonal bistandsaktør? Hvilke faktorer har bidratt til at Norge over noen tiår har ytt «bistand til mer enn 100 land», (ja faktisk om lag 140 land), samtidig som bistandsvolumet ikke bare har økt, men også blitt blant statsbudsjettets minst omstridte poster - og det uansett politisk farge på den til enhver tid sittende regjering? Og det er tale om en prosess som startet lenge før oljerikdommen rislet ned over oss. Tvedt avviser forestillingen som mange i og utenfor Norad har pleiet over lang tid, nemlig at bistandsregimet er en fortsettelse av norske misjonærers virksomhet i utviklingsland.
Da USA gjorde Norge til et bistandsland
For forfatteren er bistand en del av den kalde krigen. Det var USA som «gjorde Norge til et bistandsland» og for ham fremstår bistandsepoken «som en fase i vestlige staters statsfinansierte eksport av verdier og institusjoner til andre kulturer og kontinenter». Ved opprettelsen av Norsk utviklingshjelp vektla imidlertid Stortinget en alternativ retorikk som ga bistanden en bred samfunnsmessig forankring. Dette ble konkretisert og forsterket da Norge fra 1963, over statsbudsjettet, startet med å bevilge bistand gjennom frivillige organisasjoner. For Tvedt var dette innledningen til det som skulle bli «et mektig humanitær-politisk kompleks», og utviklingen fikk næring ved at dens vestlige verdigrunnlag ble tonet ned og etter hvert erstattet av «universelle prosesser». Resultatet ble at venstresiden i
