Psykisk helse
18.11.2019
Bygget var nytt, med store vinduer som tok inn mye hvitt og kaldt lys. På en tavle så jeg navnet mitt, et romnummer og hvem som var kontaktpersonen min.
Det var lunkent vann i plastglass og kaffe som smakte tjære. «Det er litt som et rart kollektiv», sa legen. Det var psykiatrisk avdeling.
Grunnen til at jeg var der var litt uklar for meg i starten, men jeg visste at jeg trengte hjelp. De sa jeg hadde psykosesymptomer. De sa jeg trengte hvile. Jeg hadde mistet grepet om meg selv. Jeg klarte ikke å danne sammenheng av mine egne tanker. Planen var å bli der i to uker kanskje. Så ble to uker til tre måneder.
Jeg leste en gang i Aftenposten innsikt at «elegant tristhet» er litt som en påfugl i marine-grønt og gentianablått. Jeg likte det. Det ga meg og melankolien min håp. Tristheten og kaoset var vondt, men det var på et vis elegant og sofistikert, og uansett hvor meningsløst det kunne føles, så kunne det være av betydning. Det ga meg også styrke og et slags mot til å stå i det, å omfavne det, og på et vis gi meg dybde. «And so being young and dipped in fol
Gå til medietGrunnen til at jeg var der var litt uklar for meg i starten, men jeg visste at jeg trengte hjelp. De sa jeg hadde psykosesymptomer. De sa jeg trengte hvile. Jeg hadde mistet grepet om meg selv. Jeg klarte ikke å danne sammenheng av mine egne tanker. Planen var å bli der i to uker kanskje. Så ble to uker til tre måneder.
Jeg leste en gang i Aftenposten innsikt at «elegant tristhet» er litt som en påfugl i marine-grønt og gentianablått. Jeg likte det. Det ga meg og melankolien min håp. Tristheten og kaoset var vondt, men det var på et vis elegant og sofistikert, og uansett hvor meningsløst det kunne føles, så kunne det være av betydning. Det ga meg også styrke og et slags mot til å stå i det, å omfavne det, og på et vis gi meg dybde. «And so being young and dipped in fol
