Det var en spektakulær og vanskelig oppgave å bygge jernbane i Orienten før andre verdenskrig. Klimaet var uvant, de politiske forholdene tøffe, og røverbander utgjorde en trussel.
Både naturen og stammefolkene var preget av villskap. Rasulykker og overfall var vanlig. Sykdommer som tyfus, malaria, dysenteri og dehydrering florerte. Hygiene og helsevesen var det så som så med.
Enkelte ingeniører omkom. Enkelte av barna deres døde også. På den lokale kirkegården utenfor Teheran fant vi blant annet graven til seks år gamle Sofus Gedde Dahl som døde av tyfus i 1935. Den er nylig restaurert av ambassaden.
Faren hans, som også het Sofus, var en av de mest sentrale norske jernbaneingeniørene i Iran. Faren returnerte til landet på 1960-tallet med sin andre sønn Nils som også jobbet for Kampsax. Da ledet han arbeidet med den luftigste og flotteste fjellveien i Iran, som går fra Teheran - tvers gjennom fjellpassene - til Amol ved Kaspihavet:
Allerede i det første persiske parlamentet begynte man i 1907 å drøfte mulighetene for å bygge en jernbane gjennom landet. Mange mente at mangelen på jernbanenett var et pinlig symbol på Persias tilbakestående utvikling, men det fantes ingen penger til dette formålet da.
Skepsis blant datidens stormakter var en viktig grunn. Tsar-Russland fryktet en jernbane fra vest til øst som ville forbinde britene i Irak og India, og Storbritannia fryktet en jernbane fra nord til sør som kunne skaffe russerne strategiske fordeler ved adgang til Persiabukta.
Forprosjekter i regi av amerikanske og tyske selskaper førte til at traseen ble planlagt på skrå gjennom Persia - i god avstand fra både russiske og britiske jernbaner i regionen. Samtidig passet myndighetene p
