Det første tiåret etter uavhengigheten i 1964 levde Zambia godt på høye internasjonale kopperpriser. Inntektene ga landet mulighet til å bygge fysisk og sosial infrastruktur i stor skala. Landsfaderen, president Kenneth Kaunda (KK), karakteriserte i ettertid investeringene slik: «vi brukte penger som fylliker».
Noe av det mest prestisjefylte på denne tiden var egne statlige flyselskap: «national flagcarriers». At idrettsprestasjoner kunne bygge egen identitet og stolthet var statslederne også godt klar over.
Gjennom 27 år som president prioriterte Kaunda Zambia Airways (ZA) høyt. Mens økonomien kontinuerlig forverret seg, økte bare subsidiene. Og selskapet framsto etter hvert som ledende i Det sørlige Afrika med oversjøiske ruter til Europa, Asia og Amerika.
Mindre synlige var investeringene i turisme og hoteller i flere land. Noe av inntektsgrunnlaget lå i bistandsindustriens reisevirksomhet og i Zambias sentrale rolle som frontlinjestat. Det zambiske flyselskapets nære samarbeid med Alitalia, Lufthansa og Air Lingus førte til at driften gikk i noenlunde balanse. Investeringskostnadene var imidlertid skyhøye.
«Lokal ferie»
I Zambia hadde jeg ansvaret for den norske landbruksbistanden mens kona Sissel (med etternavn Volan) arbeidet med likestillingsspørsmål. Som NORAD-utsendte hadde vi den gang en ordning med rett til lokal ferie. For vårt vedkommende ble ferien i 1984 ikk
