Fagpressenytt

Første gang jeg skal møte Hilde Hagerup, må intervjuet utsettes fordi forfatteren er syk. Neste gang fordi en av hennes sønner er syk. Slik er det gjerne i barnefamilier. Skjønt hos Hilde Hagerup og hennes familie betyr sykdom virus og småsnufsing i tre dager før guttene Tomas (12) og Mattias (9) er tilbake på skolen. I bøkenes hennes betyr sykdom gjerne stadiet før døden.
Hvis ikke familiemedlemmene er døde allerede da, og kun opptrer i hovedpersonens liv som minner eller spøkelser. Hilde Hagerup har blant annet skrevet fem bøker om spøkelsene på Frostøy, en øy hvor det viser seg å bo flere spøkelser enn levende mennesker.
I første bok forstår hovedpersonen Jens at moren hans er et spøkelse - hun er faktisk død. Når hun alltid er syk om sommeren og aldri går ut, men bare ligger hjemme med nedrullede gardinger, er det fordi spøkelser ikke tåler varme. At hans far er død visste han allerede, men ikke at han var blitt et spøkelse. I løpet av bokserien blir unge Jens kjent med drøssevis flere av arten, noen av dem halvråtnede lik, så de er skikkelig skumle. Andre spøkelser er mer humoristisk tegnede typer som f. eks. stadig glemmer gebissene sine.

Noe må stå på spill
- Det er mange syke og døde foreldre, og særlig døde mødre i bøkene dine? I en tidligere ungdomsbok, «Høyest elsket» viser det seg at moren til unge Elisa har store mentale problemer. Bestemoren hennes er død, og søsteren ble kanskje myrdet. I ungdomsromanen «Jeg elsker deg», hvor fortellerpersonen mer enn noe frykter at moren skal dø av kreft, dør faktisk moren av kreft til slutt... Dette er jo forferdelig tragisk?
- Jeg tror mest det handler om at jeg vil skrive spennende bøker som blir lest. I det virkelige livet ønsker jeg mennesker alt godt, men i historiene vi forteller hverandre er det mer interessant om noe står på spill. Da berører fortellingen oss mer, forklarer Hilde Hagerup. - Derfor fjerner jeg ofte sikkerhetsnettet under hovedpersonene mine, altså gode voksne omsorgspersoner. Jeg dytter hovedpersonene mine mot det ekstreme, plasserer dem i en kritisk situasjon. Det høres mekanisk ut, men skjer ikke så bevisst som jeg beskriver det. Det er i etterkant, når jeg går tilbake og ser hva jeg har gjort, at jeg ser et mønster.

- Hadde du planlagt spøkelsesserien på samme måte som J.K. Rowling? Hun planla visstnok alle sine Harry Potterbøker i detalj før hun skrev et ord?
- Nei, ja og til en viss grad. Jeg visst at noen ting skulle skje, men jeg må alltid la meg overraske mens jeg skriver en bok. Jeg skriver nok mest på instinkt. Frostøy-serien var sterkt inspirert av at min venninne Liv Gulbransen, som er leder i Leser søker bok, og som jeg har kjent hele livet. Hun fortalte meg spøkelseshistorier da vi var små. Jeg elsket det. Og det var samtidig forferdelig skremmende. Denne følelsen hadde jeg lyst til å gi videre.

Virkelighetslitteratur for barn
- I hvor stor grad bruker du egne erfaringer - forkledd eller mer åpent - i bøkene? Tror du at det er forskjell på voksen- og barnelitteratur her?
- Du tenker på debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen? Jeg tror at alle forfattere på en eller annen måte skriver om noe de forstår, i hvert fall emosjonelt. Men nærheten til egne erfaringer kan variere. Jeg tror kanskje at når man skriver for barn og ungdom - jeg er i hvert fall skyldig der - så kan man noen ganger br