I boken «Fra særomsorg til særlig omsorg» (Visnes, 1992), som kom i kjølvannet av reformen for personer med utviklingshemming, får vernepleierutdanningen dårlig skussmål. Det antydes at vernepleierne blir «nissen på lasset» fra det fylkeskommunale HelseVernet for Psykisk Utviklingshemmede (HVPU). Dersom vernepleierne fikk prege tjenesten til personer med utviklingshemming, ville særomsorgen reproduseres i kommunene. Andre profesjoner ville ikke ta ansvar når vernepleierne breiet seg på sitt tradisjonelle område, og utviklingshemmede ville fortsatt få de dårlige tjenestene som preget HVPU.
I høringen til de nye retningslinjene for vernepleierutdanningene er det bedt spesielt om at høringsinstansene skal vurdere om «utviklingshemmede» skal nevnes i formålet. Flere instanser og medlemmer av arbeidsgruppen som utformer retningslinjene, svarer «nei». Vi mener de som konkluderer med «nei» gjør det uten å ha tenkt skikkelig gjennom premissene. Vi skal legge ut vår tenking som er preget av et klart «ja». Det finnes flere gode grunner til å si ja, men vi følger opp med et eksempel som dreier seg om skole.
Antagelsen om at mennesker med utviklingshemming vil få mindre tilgang på gode liv