Publisert tirsdag 08. august 2023 - 09:48 Oppdatert tirsdag 08. august 2023 - 10:21 Del på e-post
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og kommentator. Har skrevet hovedoppgave om geriljabevegelser i Angola, hvor hun selv vokste opp på 80-tallet.
1. mai 1985 så jeg for første gang opptoget av ungpionerer, det sittende regjeringspartiets ungdomsbevegelse, der de marsjerte nedover en av de store avenyene som skjærer gjennom Angolas hovedstad Luanda. Ungdommene hadde skjorte og shorts og et svart og rødt tørkle i halsen. Og de store avenyene hadde gjerne navn etter europeiske marxistiske teoretikere, eller praktikere fra det som den gang ble kalt «den tredje verden»: Karl Marx og Ho Chi Min, Lenin og Salvador Allende.
I dag har flere av disse paradegatene skiftet navn. Og Angola selv, en gang et av landene som sto nærmest Sovjetunionen på hele kontinentet, har stemt både avholdende og for resolusjoner som fordømmer Russlands krigføring i Ukraina.
Ut i kulden
På 80-tallet var Sovjetunionen på mange måter på «rett side av historien» i det sørlige Afrika. De hadde engasjement blant annet i Angola, der de ga teknisk og militær støtte i kampen mot invaderende tropper fra Apartheidstaten Sør-Afrika i sør.
Det eksisterer fortsatt en slags takknemlighet overfor Moskva i flere av «frontlinjestatene», som grenset mot Sør-Afrika, og lå i krig med det daværende mindretallsstyret, som regjerte i Pretoria.
Men som gatenavnene i Luanda, har oppfattelsen av Kreml sakte skiftet, og kanskje særlig det siste halvannet året. Mens bortimot halvparten av afrikanske stater stemte avholdende eller mot den først resolusjonen som fordømte Russlands invasjon av Ukraina, har flere av disse landene nå stemt for senere resolusjoner.
I motsetning til Putins noe vaklevorne diktatornettverk har BRICS potensial til å bli en viktig utfordrer til vestlig dominans. Putin har imidlertid valgt å bli hjemme, tilsynelatende av hensyn til vertskapet, som ville vært forpliktet til å anholde mannen og utleverer han til den internasjonale straffedomstolen i Haag, skulle han dukke opp i Johannesburg.
Russland-Afrika toppmøtet
Møtet i St. Petersburg i slutten av juli viste for alvor hvor isolert ledelsen i Kreml har blitt, også i Afrika.
Alle 54 land på kontinentet var invitert, 49 land sendte delegasjoner, de fleste på et lavere nivå. Ved det forrige toppmøtet, i Sotchi i 2019 sendte hele 43 land sin øverste leder. Tallet denne gangen var 17.
Av topplederne som dukket opp, var det få av Afrikas valgte ledere. De mest prominente av disse var Sør-Afrikas Cyril Ramaphosa og Senegals Macky Sall, som begge er involvert i et afrikanske initiativ for å få til fredsforhandlinger mellom Kreml og Kyiv. Angolas Moskva-utdannede president João Lourenco var blant de som holdt seg hjemme.
Podiet var ellers dominert av tilårskomne diktatorer og kuppgeneraler, noen av dem, som Russland selv, underlagt internasjonale sanksjoner. Hos disse har selvsagt Vladimir Putins klagesang over sanksjoner og resolusjoner en viss resonans.
Korn, korn, korn
Men for de fleste afrikanske land som deltok i St. Petersburg var det prisen på ko
