Fotterapeuten
10.09.2021
Da Unni Bakke i 1999 ønsket å omskolere seg til fotterapeut, opplevde hun at skolen hun hadde søkt på la ned linjen på grunn av få søkere. På det tidspunktet var det nesten umulig å gå opp som privatist i faget. Kampen for å bli fotterapeut ble derfor lang og kronglete.
Da Unni Bakke (61) fikk sin autorisasjon som fotterapeut i 2010, var det etter en lang kamp for i det hele tatt å få mulighet til å ta den siste av cirka ti eksamener som privatist. Denne kampen har bidratt til at hun i dag brenner for en godt tilrettelagt grunnutdanning på videregående nivå, som det må være mulig å ta flere steder i landet.
- Jeg har stått på yrkesmesser og har et klart inntrykk av at yrket vårt ikke appellerer så veldig til de unge. De vil heller utdanne seg til hudpleiere eller andre helserelaterte yrker, så kommer gjerne ønsket om å få mer kunnskap om føtter senere. De som utdanner seg til fotterapeuter har ofte noen år bak seg i omsorgsyrker og ønsker en omskolering, samtidig som de kanskje har stiftet familie og er mer stedbundne. Da må det tilrettelegges for det, sier hun.
Så behovet
Vi skal komme nærmere tilbake til Unnis tanker om utdanningen, men først litt om hennes bakgrunn - og ikke minst hennes oppstart som fotterapeut:
Unni er født og oppvokst på Kyrksæterøra i Trøndelag, der hun også har bodd det meste av sitt voksne liv, med unntak av en kort periode da hun bodde i Oslo. Hun har tre voksne barn mellom 25 og 40 år, og er også bestemor til tre. Alle bor i nærheten.
I 32 år, siden 1980, jobbet den nåværende fotterapeuten som hjelpepleier i pleie- og omsorgsseksjonen i kommunen. Hun fortsatte nemlig med det på deltid fram til 2012, selv etter at hun hadde åpnet egen klinikk, først som fotpleier og siden som fotterapeut. Årsaken til at hun startet opp som fotpleier, var at hun ikke fikk tatt sin siste eksamen for å bli fotterapeut.
- Da jeg jobbet som hjelpepleier så jeg stadig at det var et stort behov for en fotterapeut her. På den tiden fantes det bare en autorisert fotterapeut i bygda - og hun jobbet bare deltid. I 1999 søkte jeg meg derfor inn på fotterapiutdanningen ved Malvik videregående skole her i Trøndelag, forklarer hun.
Gå til mediet- Jeg har stått på yrkesmesser og har et klart inntrykk av at yrket vårt ikke appellerer så veldig til de unge. De vil heller utdanne seg til hudpleiere eller andre helserelaterte yrker, så kommer gjerne ønsket om å få mer kunnskap om føtter senere. De som utdanner seg til fotterapeuter har ofte noen år bak seg i omsorgsyrker og ønsker en omskolering, samtidig som de kanskje har stiftet familie og er mer stedbundne. Da må det tilrettelegges for det, sier hun.
Så behovet
Vi skal komme nærmere tilbake til Unnis tanker om utdanningen, men først litt om hennes bakgrunn - og ikke minst hennes oppstart som fotterapeut:
Unni er født og oppvokst på Kyrksæterøra i Trøndelag, der hun også har bodd det meste av sitt voksne liv, med unntak av en kort periode da hun bodde i Oslo. Hun har tre voksne barn mellom 25 og 40 år, og er også bestemor til tre. Alle bor i nærheten.
I 32 år, siden 1980, jobbet den nåværende fotterapeuten som hjelpepleier i pleie- og omsorgsseksjonen i kommunen. Hun fortsatte nemlig med det på deltid fram til 2012, selv etter at hun hadde åpnet egen klinikk, først som fotpleier og siden som fotterapeut. Årsaken til at hun startet opp som fotpleier, var at hun ikke fikk tatt sin siste eksamen for å bli fotterapeut.
- Da jeg jobbet som hjelpepleier så jeg stadig at det var et stort behov for en fotterapeut her. På den tiden fantes det bare en autorisert fotterapeut i bygda - og hun jobbet bare deltid. I 1999 søkte jeg meg derfor inn på fotterapiutdanningen ved Malvik videregående skole her i Trøndelag, forklarer hun.
