Fagpressenytt

Jenta som kommer inn klamrer seg til moren sin. Hun er tydelig redd og presser armen inn til kroppen. Hun sier nei når moren forsøker å få henne til å strekke armen frem og vrir seg unna. Prøven er rekvirert av en lege som forventer å få blodprøvesvar. Det sitter flere på venteværelset. Mange vil nok kjenne seg igjen. Vi slites mellom hensynet til barnet og behovet for at blodprøvetakingen må gjennomføres. Vi sitter sammen med et lite menneske som kan være livredd, av ulike årsaker:
■ Jenta kan ha dårlig erfaring fra tidligere.
■ Hun kan oppleve det skremmende at nålen er så spiss, eller så lang.
■ Kanskje er hun mest redd for at selve stikket skal gjøre vondt.
■ Eller hun kan være redd for å miste blodet sitt, hun føler rett og slett ubehag ved tanken.
■ Kanskje har hun tilleggsbelastninger som gjør henne ekstra sårbar.
■ Hun kan også være redd fordi hun merker at moren er redd.

Det er prøvetakerens ansvar å si ifra
Bioingeniører som har tatt mange prøver av barn sitter med en unik kompetanse i å vurdere når situasjonen ikke lenger er grei. Man bør være sensitiv nok til å kunne skille mellom barn som ikke har lyst, barn som er litt redde og de som er livredde. De reddeste barna er ofte vanskelige å roe eller få ordentlig kontakt med. Mange gråter, stritter imot som om de kjemper for livet. Andre er stille og virker fjerne. Ofte må barnet holdes fast for å få gjennomført prosedyren. Da er det viktig å stoppe opp. I slike situasjoner har prøvetakere en unik mulighet til å være barnas «advokat» og være med på å forebygge traumatiske opplevelser.
Mange rekvirenter har ikke dette aspektet i tankene når de besti