Historien om kristne i Romerriket blir ofte sett på som en historie om religiøs forfølgelse. Det er lett å se for seg den onde keiser Nero som straffet romerske kristne med å brenne dem på bålet, etter at de på feilaktig grunnlag ble anklaget for å ha satt byen i brann, eller å forestille seg amfiteatrene der kristne martyrer ble kastet til løvene når de nektet å tilbe de hedenske gudene og keiseren. Slike forestillinger har støttet opp om inntrykket av at det var en periode med store forfølgelser som endte først da Konstantin tok til seg kristendommen som sin personlige religion (312 v.t.)
Bildet av en ny og skjør religiøs bevegelse, som tappert stod opp mot en fiendtlig, politisk makt, som holdt fast ved sin tro og endelig triumferte, har vist seg å være kraftfullt og vedvarende. Det forblir en viktig del av hvordan mennesker i dag ser tilbake på kristendommens historie, og derfor på kristendommen som sådan.
Men hva innebar faktisk denne forfølgelsen? For å svare på det spørsmålet er det nyttig å skille mellom forfølgelse som ble initiert av romerstaten eller dens embetsmenn, på den ene siden, og, på den andre siden, former for lokal motstand som kunne føre til straff av kristne enkeltpersoner.
