Bistandsreform-deigen har blitt blandet, knadd, dradd i flere retninger og har hevet i to år. Nå er den endelig ferdig og ute av bakerovnen.
Starten på februar 2020 ble sist høst satt som frist for ferdigstillelse av reformen av bistandsforvaltningen, som ble satt i gang av utenriksminister Ine Eriksen Søreide og daværende utviklingsminister Nikolai Astrup, begge fra Høyre.
Det var helt tilbake i mai 2018, og det ble sagt at det hastet.
Sist fredag fikk direktoratet ny instruks fra Utenriksdepartementet med klarere rollebeskrivelse og forvaltningsansvar for nesten halvparten av norsk bistand. Instruksen er relativt kortfattet.
I instruksen heter det at Norad skal: «forvalte tilskudd på utviklingsfeltet () gi bistandsfaglige og forvaltningsfaglige råd til Utenriksdepartementet, utenriksstasjonene og Klima- og miljødepartementet».
Samtidig har både UD og Norad fått enkelte nye organisasjonsmessige enheter, og en del ansatte har måttet flytte på seg internt. Noen også til helt nye oppgaver.
Reformen har kostet flere årsverk i form av arbeidsgrupper, utredningsarbeid og grundige rapporter, en mengde informasjons- og forhandlingsmøter, samtidig med en krevende stillingsstopp og stor usikkerhet i det statlige bistandsbyråkratiet.
Internt i de to etatene har enkelte allerede for lenge siden konkludert at dette var «Stor ståhei for ingenting». Andre mener det er gjort viktige nye grep som peker i riktig retning.
En fagforeningsrepresentant oppsummerer det slik: «Det er ikke en reform som står i stil med bruk av ressurser og tid». Andre påpeker at slike prosesser er en del av «det som heter demokrati» og at det er opp til den til enhver tid sittende regjering å organisere sitt administrative apparat. Reformen har blitt preget av at forvaltningen i perioden har sett to utviklingsministere, med noe ulike politiske syn på bistand og utvikling.
Klarere arbeidsdeling
Da Høyre-mannen Astrup lanserte reformen var budskapet klart: Det var behov for større effektivitet i bistanden, og
