Alle er enige om at vi trenger reform av bistandsforvaltningen. Utviklingsminister Nikolai Astrup skal ha honnør for å ha tatt tak i problemet. Reformgrepene som foreslås har imidlertid utløst debatt, ikke bare blant partiene på Stortinget, men også i bistandsorganisasjoner og blant fageksperter. Det store flertallet er kritiske.
Det er mange måter å organisere bistandsforvaltningen på: Et eget utviklingsdepartement etter modell fra britiske DFID, å gi Norad hovedansvaret for alle bistandsressursene (som i Sverige), å legge Norad inn i UD (som i Danmark), eller mellomløsninger som den vi landet på forrige gang en slik reform ble gjennomført. Og her gjorde jeg som utviklingsminister feil som vi må lære av.
Fra KrFs side har vi alltid foretrukket et eget utviklingsdepartement, men det har dessverre ikke vært tilslutning til å etablere et DFID i Norge fra de toneangivende partiene. Andre alternativer kan imidlertid også ivareta utviklingspolitiske mål.
Hastverk er lastverk
Reformen i 2004 bygget på erkjennelsen av at en ikke lenger kunne ha vanntette skott mellom den politiske utviklingen i et land og bistandsprioriteringene. Vi samlet beslutningsansvaret i UD, kombinert med en desentralisering av bistandsforvaltningen til utenriksstasjonene. Samtidig ville en styrke fagkompetansen gjennom å gjøre Norad til en fagetat. Gjennom en reform av UD skulle en sørge for en egen utviklingspilar og et eget karriereløp på utviklingssiden i departementet. Slik skulle bistandskompetansen bevares.
Den første delen av reformen, overføringen av beslutningsansvaret til UD og omgjøringen av Norad til fagetat ble gjennomført. På noen områder fungerte samarbeidet sømløst og bra. Men hovedproblemet var at reformen dette forutsatte internt i UD i realiteten ble lagt til side. Resultatet ser vi i dag. UD-diplomater sitter nå og forvalter rundt 25 mrd. bistandskroner og et villniss av ulike tilskuddsordninger. Senere endringer har bidratt til uklarheter og overlapping i forholdet mellom departement og direktorat. Og ikke minst, den bistandsfaglige kompetansen i UD er snart forvitret, noe utviklingsministeren selv - forståelig nok - vil gjøre noe med. Han trenger fagkompetanse i departementet. Derfor haster det med en reform.
Men hastverk kan raskt bli til lastverk. Enhver reform må prøves mot de målene den skal nå. Dette krever grundige vurderinger. Vi brukte over et år på å komme fram til vår reform. Likevel sviktet det i gjennomføringen. Utviklingsministeren har brukt tre måneder.
Jeg håper en nå tar seg den tid
