Fagpressenytt

Det hevdes stadig at det ikke går an å kritisere bistand, at det liksom ikke er lov, fordi man kritiserer jo ikke noe som er godt. Mantraet har vært framme igjen de siste ukene etter at Terje Tvedt slapp enda en bok. Noen beskriver ham som en ensom svale, en motstemme som helt aleine tar opp kampen mot godhetsregimet, godhetstyranniet eller i det minste godhetshegemoniet i norsk utenrikspolitikk.

Men for de av oss som har hatt det som jobb å følge med både ute og hjemme, over noe tid, virker det i beste fall dårlig orientert. Men muligens sier resonnementet, og en del av mottagelsen av boka, mer om hva folk tror bistand er, og ikke hva den er. Den har et rykte på seg for å være nettopp veldedighet. Og de gangene den omtales annet enn i fagblader, som Bistandsaktuelt, og interne diskusjoner er det ofte langs aksen: «Hvor mye av pengene gikk til de som trengte dem og hvor mye til flybilletter?». Det er som om feltet ikke har utviklet seg selv noe særlig siden 1960-tallet, og heller ikke har evne til det.

Redaksjonene bygd ned