Da Norge først ga seg i kast med bistand på begynnelsen av 1950-tallet, var politikkfeltets unike natur noe som resulterte i lange og engasjerte debatter på Stortinget. I dag får utviklingsministeren knapt noen spørsmål om Norges etter hvert betydelige utviklingspolitiske engasjement.
Internasjonalt kan bistanden sies å ha blitt et stadig viktigere politisk verktøy for norske politikere. Samtidig har bistanden på hjemmebane blitt stadig mer «avpolitisert» i form av manglende engasjement, ideologisk tvekamp og debatt.
Risikerer det verste fra to verdener
En kan saktens spørre hvorfor stortingspolitikere og folk flest egentlig skal ha noe å si for norsk bistandspolitikk. Politikken adresserer ikke norske velgere, og folk flest har, i likhet med mange politikere, liten innsikt i tematikken. Kanskje vil til og med mange velmenende velgere sette pris på om feltet «settes bort» til uavhengige fagmiljøer.
Som et svar på den stadig mer kompliserte og spesialiserte politikken har det over flere år vokst frem uavhengige og teknokratiske institusjoner som får stadig mer innflytelse over norsk politikk. Men der viktige områder som pengepolitikk og forvaltning av oljeformuen har blitt underlagt uavhengige instanser, har norsk bistand forblitt på politikernes hender.
For en tid tilbake påsto riktignok Kristin Clemet at bistands- og utviklingspolitikk er «venstrehåndsarbeid» for norske politikere. På forvaltningssiden har Utenriksdepartementets rekruttering og rullering av generalister og diplomater heller ikke sørget for like tunge fagtradisjoner som hos andre departementer.
Departementets størrelse vis-a-vis det mindre faglige direktoratet er også speilvendt fra s
