For aktivistene i det som etterhvert ble kjent som Bikiniopprøret, var mobiliseringen en måte sette makt bak kravet om reell respekt for kvinners rettigheter, utover det som står i lovboken.
Denne sommeren, under ramadan, bestemte en ung kvinne seg for å ta en løpetur langs strandpromenaden i Alger. Ryma, som kvinnen het, var kledd i lang løpedrakt og brukte hijab. Likevel var joggingen hennes for mye for en ung mann som antastet henne, og ropte til henne at hun burde være hjemme og forberede aftensmåltidet, snarere enn å være ut å jogge. Da den unge kvinnen ba en politimann om hjelp, ble hun forferdet. Istedet for å hjelpe henne, sa politimannen seg enig med overgriperen. Ryma burde vært hjemme på kjøkkenet, og ikke ute for å jogge.
Ryma la ut en video på YouTube der hun fortalte om hendelsen, og ikke lenge etter møtte menn og kvinner opp i hopetall for å delta i et solidaritetsløp på den samme strandpromenaden der Ryma hadde løpt, for på den måten å vise sin avsky mot det som hadde hendt.
Midtøstens Sveits
Under den arabiske våren, så det lenge ut til at de nord-afrikanske landene, som resten av Midtøsten, skulle klare å riste av seg autoritære styresett og legge grunnlaget for genuint demokrati. Nå, syv år etter, har situasjonen stabilisert seg og det begynner å bli klart at omveltningene ikke har ført til så radikale samfunnsendringer som mange hadde trodd og håpet på.
I Tunisia flykter ungdommen fra et økonomisk kaos som en stadig mer splittet politikerklasse ikke ser ut til å få bukt med. I Algerie derimot, er situasjonen annerledes. Den arabiske våren var gammelt nytt i landet som ofte kalle Midtøst
