Men den samme erkjennelsen er også en spore til nytenkning og en ansats til et alternativt flyktningregime, skal vi tro Betts og Collier. Sammen har de skrevet boken «Refuge. Transforming a Broken Refugee System» som i fjor kom ut på Penguin forlag. Ideen til boken ble til under en reise de to foretok til Jordan våren 2015, mens det fortsatt strømmet til med syriske flyktninger fra nord, men før mange av dem dro videre til Europa.
Mens de internasjonale regimene for valuta, handel og klima har tilpasset seg virkeligheten og løser reelle problemer, har den internasjonale flyktning responsen vært feilslått, med til dels katastrofale konsekvenser. En forklaring ifølge Betts og Collier, er det faktum at Flyktningkonvensjonen av 1951 aldri var ment å løse den type utfordringer man nå står overfor. Den ble til for å kunne tilby et nytt statsborgerskap og et hjem for de mange fordrevne etter andre verdenskrig. Den var begrenset til å gjelde i Europa, og var ikke ment å gjelde fremtidige flyktningsituasjoner. Dette endret seg først med tilleggene til konvensjonen i 1967.
UNHCR ble etablert på samme tid, og var i utgangspunktet og ikke ment å være en servicetilbyder, men utviklet seg i den retning ad hoc, diktert av medlemsstatenes og særlig de vestlige stormaktenes behov, i lys av den kalde krigen. Først på 80-tallet definerte UNHCR seg selv som en humanitær organisasjon, med mandat å hjelpe flyktninger i den akutte fasen, og da fortrinnsvis i leire.
Få varige løsninger
UNHCRs oppgave er å gi flyktninger beskyttelse og varige løsninger. I virkeligheten har de fleste blitt etterlatt i en tilstand av limbo og er det fortsatt. Kun 3 prosent har fått en varig løsning i form av retur, lokal integrering eller gjenbosetting i et nytt vertsland. Rundt regnet 11 millioner flyktninger (mer enn halvparten av
