Gravplassen
04.10.2017
I seilskutetida var det livlige forbindelser med utlandet, særlig til europeiske havner. Men også til Amerika. Seilskutetrafikken hadde sin storhetstid i 2. halvdel av 1800-tallet. Fisk og tømmer var våre fremste eksportvarer og i vekt og volum ble det eksportert flere ganger så mye som det ble importert.
Ballast
Seilskutene, med stor rigg og stor seilføring, var avhengige av å ha last for å oppnå stabilitet og for å kunne manøvreres. En måtte derfor sørge for å ha last om bord også når nyttelasten var levert i fremmede havner. Slik last kalles ballast og besto først og fremst av jord og stein som skutene måtte kvitte seg med når de kom hjem.
I mange norske havner finnes det derfor utenlandsk jord. Mye av jorda ble lempet over bord på spesielt utpekte steder, men mye ble også tatt vare på og utnyttet til oppfylling og planering av terreng, i hager og parker - og på kirkegårder.
På steder hvor det fra naturens side var lite eller dårlig jord, ble ballastjorda ganske verdifull og ble en handelsvare.
At et skip går i «ballast» betyr at lasterommet er fylt med noe annet enn nyttelast eller er tomt.
Ballastplanter
Ballastjord er et velkjent begrep langs kysten og i forlengelsen av dette også ballastplanter. For i jorda fra utlandet fulgte det med frø og planterester som har spirt og etablert seg en rekke steder. Cirka 200 fremmede plantearter er registrert gjennom historien, de aller fleste europeiske arter. Men bare få har blitt igjen i årenes løp fordi de ikke har maktet å sette modent frø eller fordi vintrene har vært for kalde. Men en del arter vokser fortsatt i områdene hvor de i sin tid etablerte seg. Noen har også blitt spredt over større avstander.
Det finnes også eksempler på at arter som har blitt borte har dukket opp igjen i forbindelse med graving av grøfter eller flytting av jordhauger der det ligger ballastjord. Da har frø som har vært lagret i jorda i lange tider kommet i en slik posisjon at de spirer og utvikler seg som nye planter.
Ballastkirkegårder
En rekke norske kirkegårder kan betegnes som ballastkirkegårder. Men ingen vet hvor mange det dreier seg om. Og det er antagelig flere enn de som omtales her.
Gomalandet gravsted, Kristiansund
Den mest kjente og beskrevne er antagelig Gomalandet gravsted i Kristiansund. (I Kristiansund kalles kirkegård eller gravplass for gravsted). Den er anlagt i 1822 og er delvis bygd opp av spansk jord. Så seint som i 1859 ble kirkegården tilført spansk jord fordi jorddybden var for knapp. Helt fram til 1950-tallet var den røde spanske jorda ganske synlig. Men etter gjentatte gravinger er den blitt blandet med stedlige jordmasser.
I lange tider var klippfiskeksporten, først og fremst til Spania, en hovednæring på stedet og det førte til at det ble importert store mengder ballastjord som havnevesenet i neste omgang solgte til hageeiere som ville etablere kjøkkenhager og prydhager. Den inneholdt ofte grus og humus. Flint er en velkjent bergart i ballastjord. Fra naturens side er det ofte lite jord over fjell i kristiansundsdistriktet. Denne jorda kom som nevnt også Gomalandet gravsted til gode. Men også andre av byens gravplasser.
De som er gravlagt på denne kirkegården kan med rette sies å være gravlagt i spansk jord.
Det fortelles at spanske sjøfolk som døde underveis til Kristiansund ble værende om bord til de nådde land og ble gravlagt i spansk jord.
I årene 1865 -1867 foregikk landets første botaniske registrering av ballastplanter på Gomalandet gravsted. Denne registreringen førte til publikasjonen «Fortegnelse over planter, som er fundet i indført ballastjord, fornemlig på Gomalandets kirkegård og Vaagsbakken», utgitt i 1870 av teologen Henrik Greve. Han registrerte nesten hundre arter av ballastplanter, derav 12 som aldri var funnet i Norge tidligere. Fòrvikke og koriander ble registrert og de finnes fortsatt der. Men visstnok ikke andre steder her i landet.
Os kirkegård, Halden
Fra Halden var det stor tømmereksport til England og skutene gikk derfor med ballast tilbake til utgangspunktet. Dette medførte ballastjord som blant annet ble anvendt ved anlegg av Os kirkegård i Halden.
Den eldste delen av kirkegården ble tatt i bruk i 1837. Seinere ble det anlagt gravsteder i et bratt terreng som tidligere hadde vært steinbrudd. De eldste gravstedene i denne skråningen er fra 1850-årene. Der var det behov for terrassering. Gravstedene ble anlagt med høye murer i framkant og mindre på sidene. I disse «kassene» ble det blant annet anvendt jord fra England. Det var velstående personer i Halden som anla gravsteder her. De sørget selv for bygging av murer og trapper og transport av ballastjord fra kaiområdene.
I den engelske jorda fulgte det med frø som spirte og den dag i dag finnes det flere plantearter som er innført med ballastjord. Det er visstnok ikke foretatt noen botanisk registrering på stedet, men murtorskemunn (Cymbalaria muralis) er blant de planter som trives godt i skråningen.
Dette partiet av kirkegården kalles Høyden og er på mange måter ganske enestående . Det er bratt der og alle murer og trapper og de fleste gravminner er fremstilt av lokal østfoldgranitt, en finkornet, grå granitt. Ved siden av å være noe såpass sjelden som en ballastkirkegård, er Høyden også et monument over østfoldgranittens popularitet og anvendelighet.
Omtrent 1,5 km fra kirkegården ligger Rød Herregård med sin store park. Hele parken er oppfylt med ballastjord! Den engelske forfatteren J. Boydell forteller i sin bok«Picturesque sceneries of Norway» fra 1820 hvordan daværende eier Carsten Tank, skaffet seg jord til påfylling av parken: Tank, som drev betydelig handel med England, lot sine skuter hente hjem som ballast «good English garden mould, which he has distributed over the unsightly mass, ---».
Langesund kirkegård, Bamble
Omkring kirken i Langesund stikker fjellpartier fram i dagen på flere steder og de som har gravd graver på kirkegården har erfart at en skal ikke grave særlig dypt før en møter fast fjell. For å bøte på dette ble det fylt på med ballastjord. Men det er fortsatt så grunnlendt på stedet at det bare gravlegges askeurner der i dag. Sånn har det vært i mange år nå.
Brevik kirkegård, Porsgrunn
Denne kirkegården har mye til felles med Langesund kirkegård. Fast fjell stikker fram i dagen hist og her. Det er i sin tid bygd en forstøtningsmur på kirkegården som holder på jordmassene. Denne massen er blant annet ballastjord.
Da den forrige kirken skulle bygges i 1877 ble jorda rotet opp og det vokste fram ballastplanter av frø som hadde ligget i jorda. Maritistel (Silybum marianum) var en av dem.
I området omkring kirkegården vokser det murtorskemunn, en ballastplante som tidligere er omtalt.
Risør kirkegård, Risør
På denne kirkegården vokser det ballastplanter, et uttrykk for at området er oppfylt med ballastjord. Kråkekarse (Coronopus didymus), brokkurt (Hernaria glabra), tunbalderbrå (Matricaria discoidea) og nonsblom (Lysimacia arvensis) finnes på denne kirkegården og for den saks skyld andre steder i sentrum av byen som er fylt opp med ballastjord.
Steinkjer mangler kistegraver
Kapasiteten begynner på bli sprengt på flere gravplasser i Steinkjer. Ikke minst i sentrum og på Mære. Steinkjer gravlund i sentrum har kun tre ledige kistegraver. Samtidig finnes det rundt 1200-1300 graver på de 11 gravplassene i Steinkjer, som er uten kjente festere. Dersom de kan saneres, vil krisen være over for denne gangen.
- Det vi gjør nå, er å gå etter hvilke graver det er snakk om. Ved disse gravstedene setter vi ned en pinne med henstilling om å ta kontakt med kirkevergen. Gravsteder som det ikke melder seg fester til, vil etter hvert bli sanert, sier Per Ivar Nicolaisen, konsulent for kirkevergen.
Hvis det blir fullt på Steinkjer gravlund, kan man bruke Egge gravplass som har mye ledig kapasitet etter utvidelsen nord for Eggevegen.
Kilde: Trønder-Avisa
Les opprinnelig artikkelSeilskutene, med stor rigg og stor seilføring, var avhengige av å ha last for å oppnå stabilitet og for å kunne manøvreres. En måtte derfor sørge for å ha last om bord også når nyttelasten var levert i fremmede havner. Slik last kalles ballast og besto først og fremst av jord og stein som skutene måtte kvitte seg med når de kom hjem.
I mange norske havner finnes det derfor utenlandsk jord. Mye av jorda ble lempet over bord på spesielt utpekte steder, men mye ble også tatt vare på og utnyttet til oppfylling og planering av terreng, i hager og parker - og på kirkegårder.
På steder hvor det fra naturens side var lite eller dårlig jord, ble ballastjorda ganske verdifull og ble en handelsvare.
At et skip går i «ballast» betyr at lasterommet er fylt med noe annet enn nyttelast eller er tomt.
Ballastplanter
Ballastjord er et velkjent begrep langs kysten og i forlengelsen av dette også ballastplanter. For i jorda fra utlandet fulgte det med frø og planterester som har spirt og etablert seg en rekke steder. Cirka 200 fremmede plantearter er registrert gjennom historien, de aller fleste europeiske arter. Men bare få har blitt igjen i årenes løp fordi de ikke har maktet å sette modent frø eller fordi vintrene har vært for kalde. Men en del arter vokser fortsatt i områdene hvor de i sin tid etablerte seg. Noen har også blitt spredt over større avstander.
Det finnes også eksempler på at arter som har blitt borte har dukket opp igjen i forbindelse med graving av grøfter eller flytting av jordhauger der det ligger ballastjord. Da har frø som har vært lagret i jorda i lange tider kommet i en slik posisjon at de spirer og utvikler seg som nye planter.
Ballastkirkegårder
En rekke norske kirkegårder kan betegnes som ballastkirkegårder. Men ingen vet hvor mange det dreier seg om. Og det er antagelig flere enn de som omtales her.
Gomalandet gravsted, Kristiansund
Den mest kjente og beskrevne er antagelig Gomalandet gravsted i Kristiansund. (I Kristiansund kalles kirkegård eller gravplass for gravsted). Den er anlagt i 1822 og er delvis bygd opp av spansk jord. Så seint som i 1859 ble kirkegården tilført spansk jord fordi jorddybden var for knapp. Helt fram til 1950-tallet var den røde spanske jorda ganske synlig. Men etter gjentatte gravinger er den blitt blandet med stedlige jordmasser.
I lange tider var klippfiskeksporten, først og fremst til Spania, en hovednæring på stedet og det førte til at det ble importert store mengder ballastjord som havnevesenet i neste omgang solgte til hageeiere som ville etablere kjøkkenhager og prydhager. Den inneholdt ofte grus og humus. Flint er en velkjent bergart i ballastjord. Fra naturens side er det ofte lite jord over fjell i kristiansundsdistriktet. Denne jorda kom som nevnt også Gomalandet gravsted til gode. Men også andre av byens gravplasser.
De som er gravlagt på denne kirkegården kan med rette sies å være gravlagt i spansk jord.
Det fortelles at spanske sjøfolk som døde underveis til Kristiansund ble værende om bord til de nådde land og ble gravlagt i spansk jord.
I årene 1865 -1867 foregikk landets første botaniske registrering av ballastplanter på Gomalandet gravsted. Denne registreringen førte til publikasjonen «Fortegnelse over planter, som er fundet i indført ballastjord, fornemlig på Gomalandets kirkegård og Vaagsbakken», utgitt i 1870 av teologen Henrik Greve. Han registrerte nesten hundre arter av ballastplanter, derav 12 som aldri var funnet i Norge tidligere. Fòrvikke og koriander ble registrert og de finnes fortsatt der. Men visstnok ikke andre steder her i landet.
Os kirkegård, Halden
Fra Halden var det stor tømmereksport til England og skutene gikk derfor med ballast tilbake til utgangspunktet. Dette medførte ballastjord som blant annet ble anvendt ved anlegg av Os kirkegård i Halden.
Den eldste delen av kirkegården ble tatt i bruk i 1837. Seinere ble det anlagt gravsteder i et bratt terreng som tidligere hadde vært steinbrudd. De eldste gravstedene i denne skråningen er fra 1850-årene. Der var det behov for terrassering. Gravstedene ble anlagt med høye murer i framkant og mindre på sidene. I disse «kassene» ble det blant annet anvendt jord fra England. Det var velstående personer i Halden som anla gravsteder her. De sørget selv for bygging av murer og trapper og transport av ballastjord fra kaiområdene.
I den engelske jorda fulgte det med frø som spirte og den dag i dag finnes det flere plantearter som er innført med ballastjord. Det er visstnok ikke foretatt noen botanisk registrering på stedet, men murtorskemunn (Cymbalaria muralis) er blant de planter som trives godt i skråningen.
Dette partiet av kirkegården kalles Høyden og er på mange måter ganske enestående . Det er bratt der og alle murer og trapper og de fleste gravminner er fremstilt av lokal østfoldgranitt, en finkornet, grå granitt. Ved siden av å være noe såpass sjelden som en ballastkirkegård, er Høyden også et monument over østfoldgranittens popularitet og anvendelighet.
Omtrent 1,5 km fra kirkegården ligger Rød Herregård med sin store park. Hele parken er oppfylt med ballastjord! Den engelske forfatteren J. Boydell forteller i sin bok«Picturesque sceneries of Norway» fra 1820 hvordan daværende eier Carsten Tank, skaffet seg jord til påfylling av parken: Tank, som drev betydelig handel med England, lot sine skuter hente hjem som ballast «good English garden mould, which he has distributed over the unsightly mass, ---».
Langesund kirkegård, Bamble
Omkring kirken i Langesund stikker fjellpartier fram i dagen på flere steder og de som har gravd graver på kirkegården har erfart at en skal ikke grave særlig dypt før en møter fast fjell. For å bøte på dette ble det fylt på med ballastjord. Men det er fortsatt så grunnlendt på stedet at det bare gravlegges askeurner der i dag. Sånn har det vært i mange år nå.
Brevik kirkegård, Porsgrunn
Denne kirkegården har mye til felles med Langesund kirkegård. Fast fjell stikker fram i dagen hist og her. Det er i sin tid bygd en forstøtningsmur på kirkegården som holder på jordmassene. Denne massen er blant annet ballastjord.
Da den forrige kirken skulle bygges i 1877 ble jorda rotet opp og det vokste fram ballastplanter av frø som hadde ligget i jorda. Maritistel (Silybum marianum) var en av dem.
I området omkring kirkegården vokser det murtorskemunn, en ballastplante som tidligere er omtalt.
Risør kirkegård, Risør
På denne kirkegården vokser det ballastplanter, et uttrykk for at området er oppfylt med ballastjord. Kråkekarse (Coronopus didymus), brokkurt (Hernaria glabra), tunbalderbrå (Matricaria discoidea) og nonsblom (Lysimacia arvensis) finnes på denne kirkegården og for den saks skyld andre steder i sentrum av byen som er fylt opp med ballastjord.
Steinkjer mangler kistegraver
Kapasiteten begynner på bli sprengt på flere gravplasser i Steinkjer. Ikke minst i sentrum og på Mære. Steinkjer gravlund i sentrum har kun tre ledige kistegraver. Samtidig finnes det rundt 1200-1300 graver på de 11 gravplassene i Steinkjer, som er uten kjente festere. Dersom de kan saneres, vil krisen være over for denne gangen.
- Det vi gjør nå, er å gå etter hvilke graver det er snakk om. Ved disse gravstedene setter vi ned en pinne med henstilling om å ta kontakt med kirkevergen. Gravsteder som det ikke melder seg fester til, vil etter hvert bli sanert, sier Per Ivar Nicolaisen, konsulent for kirkevergen.
Hvis det blir fullt på Steinkjer gravlund, kan man bruke Egge gravplass som har mye ledig kapasitet etter utvidelsen nord for Eggevegen.
Kilde: Trønder-Avisa
