Hold Pusten
04.04.2022
Han beskrives som en samlende leder som kan se ting fra flere sider. Nå er han i gang med sitt syvende år som forbundsleder. Hvem er egentlig Bent R. Mikalsen?
«Fornuften har en tendens til å møtes på midten», skal være hans motto når frontene er steile. Det sier flere som kjenner Bent Ronny Mikalsen (58).
Han er pragmatiker og den gylne middelveis mann, det er derfor han egner seg så godt i rollen. sies det.
En iboende kritisk sans, har han visst, han spiser ikke alt, men har snarere en «vent nå litt»-holdning. Og han har en evne til å forsøke å se ting fra flere sider.
Kanskje var det det som gjorde ham i stand til å navigere seg gjennom en potensielt brennbar sak på landsmøtet før jul så elegant som han gjorde:
Medlemmene ved Ahus hadde fremmet forslag om at NRF skal gå over til sentrale lønnsforhandlinger fra neste tariffoppgjør.
Her hadde forbundsstyret gjort en grundig jobb på forhånd, og forbundslederen belyste historien med lokale forhandlinger strukturert og sindig fra talerstolen. Han presenterte statistikk som viste at radiografer de senere år i snitt ikke har kommet særlig dårlig ut sammenlignet med for eksempel sykepleiere, og at man ved syv helseforetak faktisk i snitt har kommet noe bedre ut på minstelønnsstigene. Og han sa at modellen var gunstig for radiografene de første årene.
«Men det betyr ikke at det alltid skal være sånn», sa han og inviterte til diskusjon. «Jeg ønsker at vi diskuterer dette ordentlig, og at vi kan gå herfra med en ro rundt dette.»
«Landsmøtet er forbundets øverste organ, dere avgjør» og «NRF er deres, vi er her for å gjøre det dere vil,» var mantraet.
Resultatet ble at de aller fleste delegatene stemte imot forslaget fra Ahus, og det var ikke en gang tilløp til noen hissig diskusjon før avstemningen.
Mange i radiografmiljøet trekker frem måten han løste dette på, som eksemplarisk. Han viste seg som en samlende leder. Det han sa, og måten han sa det på - inviterende, rolig og varm - inngir tillit, sier man.
Oppvokst ved Barensthavet
Antrukket i grå skorte, matchende tynn ullgenser og koksgrå dressjakke over sorte jeans er han klar for lunsj i gamle Østbanehallen i Oslo. Vi har nesten lokalet for oss selv.
- Æ går for kveite. Og en Peroni libra. Han rekker kelneren menyen i det han bestiller.
Fisk holder aldri den kvaliteten på restaurant i Oslo, eller andre steder for den saks skyld, når man er oppvokst nordpå og vant til sprellende ferske saker, påpeker han.
- Men vi får satse på at det er et godt valg likevel.
For Bent R. Mikalsen, det er slik han helst presenterer seg, ble født en sikkert kald februardag i 1964 i Gravdal i Lofoten, da han var to flyttet familien til Båtsfjord i Finnmark. I landets største fiskevær*, ut motBarentshavet, vokste han opp som den eldste av tre gutter. Far var fisker, og mor jobbet på sykehjemmet i byen.
- Du ville ikke gå i fars fotspor og bli fisker?
- Jeg forsøkte meg som fisker i et halvt års tid, det skulle ikke være uprøvd. Men det var ikke noe for meg.
- Det er et hardt yrke. Opp klokka 04.00 og lange dager med tungt fysisk arbeid. Og mye sjøsyke, sier han med en grimase, som for å demonstrere kvalmen han erindrer mens han forteller.
Han beskriver begge foreldrene som hardtarbeidende, - De jobba alltid. Og det var hele tiden underforstått at man skulle klare seg selv tidligst mulig.
Det var derfor naturlig at Bent Ronny tok strøjobber og jobbet i ferier og helger fra han var ung voksen.
Mens de to brødrene, som er en 5-6 år yngre enn ham, begge satset på jobb i byggebransjen, skulle Bent Ronny velge en helt annen vei.
- Hva er den mest skjellsettende opplevelsen i livet ditt?
- Jeg mista en bror da jeg var 2-3 år, han døde av hjernehinnebetennelse. Jeg husker ikke noe av det selv, men det preget så klart foreldrene, og er en dyster del av familiehistorien.
Barndommen i Båtsfjord tenker han tilbake på som fri og bekymringsløs.
- Vi fiska i fjellvann med slukstang, og vi dorga med oter, forteller han.
Han husker multeturer på myra, skiturer og lek på skøyter.
- Det var mye bær - og mye mygg! Og mye snø, sier han og smiler.
- Det er hyggelige minner jeg sitter igjen med i dag.
Båtsfjord hadde rundt 3000 innbyggere da han vokste opp, i dag har fraflytting resultert i at tallet er nede i drøyt 2200.
Hjemme var det ikke sjelden politiske diskusjoner rundt middagsbordet.- Det kunne være høy stemning, sier han og legger til:
- Jeg har alltid vært samfunnsengasjert. Jeg liker å holde meg orientert, og det engasjementet har jeg arvet av foreldrene, særlig mor.
På skolen var favorittfagene samfunnsfag, naturfag, matte og engelsk.
- Jeg fikk fritak fra å rekke opp handa fra en lærer, hun
Gå til medietHan er pragmatiker og den gylne middelveis mann, det er derfor han egner seg så godt i rollen. sies det.
En iboende kritisk sans, har han visst, han spiser ikke alt, men har snarere en «vent nå litt»-holdning. Og han har en evne til å forsøke å se ting fra flere sider.
Kanskje var det det som gjorde ham i stand til å navigere seg gjennom en potensielt brennbar sak på landsmøtet før jul så elegant som han gjorde:
Medlemmene ved Ahus hadde fremmet forslag om at NRF skal gå over til sentrale lønnsforhandlinger fra neste tariffoppgjør.
Her hadde forbundsstyret gjort en grundig jobb på forhånd, og forbundslederen belyste historien med lokale forhandlinger strukturert og sindig fra talerstolen. Han presenterte statistikk som viste at radiografer de senere år i snitt ikke har kommet særlig dårlig ut sammenlignet med for eksempel sykepleiere, og at man ved syv helseforetak faktisk i snitt har kommet noe bedre ut på minstelønnsstigene. Og han sa at modellen var gunstig for radiografene de første årene.
«Men det betyr ikke at det alltid skal være sånn», sa han og inviterte til diskusjon. «Jeg ønsker at vi diskuterer dette ordentlig, og at vi kan gå herfra med en ro rundt dette.»
«Landsmøtet er forbundets øverste organ, dere avgjør» og «NRF er deres, vi er her for å gjøre det dere vil,» var mantraet.
Resultatet ble at de aller fleste delegatene stemte imot forslaget fra Ahus, og det var ikke en gang tilløp til noen hissig diskusjon før avstemningen.
Mange i radiografmiljøet trekker frem måten han løste dette på, som eksemplarisk. Han viste seg som en samlende leder. Det han sa, og måten han sa det på - inviterende, rolig og varm - inngir tillit, sier man.
Oppvokst ved Barensthavet
Antrukket i grå skorte, matchende tynn ullgenser og koksgrå dressjakke over sorte jeans er han klar for lunsj i gamle Østbanehallen i Oslo. Vi har nesten lokalet for oss selv.
- Æ går for kveite. Og en Peroni libra. Han rekker kelneren menyen i det han bestiller.
Fisk holder aldri den kvaliteten på restaurant i Oslo, eller andre steder for den saks skyld, når man er oppvokst nordpå og vant til sprellende ferske saker, påpeker han.
- Men vi får satse på at det er et godt valg likevel.
For Bent R. Mikalsen, det er slik han helst presenterer seg, ble født en sikkert kald februardag i 1964 i Gravdal i Lofoten, da han var to flyttet familien til Båtsfjord i Finnmark. I landets største fiskevær*, ut motBarentshavet, vokste han opp som den eldste av tre gutter. Far var fisker, og mor jobbet på sykehjemmet i byen.
- Du ville ikke gå i fars fotspor og bli fisker?
- Jeg forsøkte meg som fisker i et halvt års tid, det skulle ikke være uprøvd. Men det var ikke noe for meg.
- Det er et hardt yrke. Opp klokka 04.00 og lange dager med tungt fysisk arbeid. Og mye sjøsyke, sier han med en grimase, som for å demonstrere kvalmen han erindrer mens han forteller.
Han beskriver begge foreldrene som hardtarbeidende, - De jobba alltid. Og det var hele tiden underforstått at man skulle klare seg selv tidligst mulig.
Det var derfor naturlig at Bent Ronny tok strøjobber og jobbet i ferier og helger fra han var ung voksen.
Mens de to brødrene, som er en 5-6 år yngre enn ham, begge satset på jobb i byggebransjen, skulle Bent Ronny velge en helt annen vei.
- Hva er den mest skjellsettende opplevelsen i livet ditt?
- Jeg mista en bror da jeg var 2-3 år, han døde av hjernehinnebetennelse. Jeg husker ikke noe av det selv, men det preget så klart foreldrene, og er en dyster del av familiehistorien.
Barndommen i Båtsfjord tenker han tilbake på som fri og bekymringsløs.
- Vi fiska i fjellvann med slukstang, og vi dorga med oter, forteller han.
Han husker multeturer på myra, skiturer og lek på skøyter.
- Det var mye bær - og mye mygg! Og mye snø, sier han og smiler.
- Det er hyggelige minner jeg sitter igjen med i dag.
Båtsfjord hadde rundt 3000 innbyggere da han vokste opp, i dag har fraflytting resultert i at tallet er nede i drøyt 2200.
Hjemme var det ikke sjelden politiske diskusjoner rundt middagsbordet.- Det kunne være høy stemning, sier han og legger til:
- Jeg har alltid vært samfunnsengasjert. Jeg liker å holde meg orientert, og det engasjementet har jeg arvet av foreldrene, særlig mor.
På skolen var favorittfagene samfunnsfag, naturfag, matte og engelsk.
- Jeg fikk fritak fra å rekke opp handa fra en lærer, hun
