Det var som om hele verden ble trollbundet av eventyret om Myanmar. Mange ville være en del av fortellingen der Barack Obama ble den første amerikanske presidenten som besøkte landet. Statsoverhoder fra hele kloden fulgte etter og åpnet ambassader i landet, og i takt med at USAs og EUs økonomiske sanksjoner ble opphevet strømmet utenlandske investorer og virksomheter til.
Men i et land der fagforeninger har vært forbudt i et halvt århundre, og fagforeningsfolk inntil nylig ble satt i beryktede torturfengsler, skal virksomheter være ekstra nøye med å sikre seg at arbeidsforholdene er i orden, ifølge eksperter.
- Aung San Suu Kyi og militærdiktaturets fall ga Myanmar et brand som intet reklamebyrå i verden kunne ha skaffet dem, forteller Richard Horsey.
Han representerer den anerkjente tenketanken International Crisis Group i Myanmar og er tidligere sjef for ILO i landet.
- Plutselig ville butikker gjerne selge klær som var merket «Made in Myanmar». Virksomheter var villige til å flytte mindre deler av sin produksjon til Myanmar, bare så de kunne knyttes til den gode historien, sier han.
Verdens nest billigste arbeidskraft
Tekstilindustrien var en av de få bransjene der det viste seg at det faktisk kunne lønne seg for investorene å rykke inn. For tekstilfabrikkene hadde først og fremst bruk for billig arbeidskraft, og uten mange andre jobbmuligheter var særlig landets unge kvinner villige til å arbeide for lav lønn. Ekstremt lav lønn.
Inntil 2015 hadde Myanmar ingen minstelønn, og samme år anslo det britiske analyseselskapet Verisk Maplecroft at Myanmar hadde verdens nest laveste lønnskostnader - bare slått av Djibouti i Øst-Afrika.
Så internasjonale og europeiske klesmerker fortsatte å strømme til det sørøstasiatiske landet. I 2014 ble det i gjennomsnitt åpnet to nye tekstilfabrikker hver uke, ifølge Myanmar Garment Manufacturers Association.
