Beregninger i Verdensbanken og analyser utført som del av i overvåkingen av bærekraftsmålene (Sustainable Development Goals, SDG) viser at utviklingen i store deler av regionen ikke er økonomisk bærekraftig. Gjeldsproblemene kan ikke ses i isolasjon. De er først og fremst et symptom på en økonomisk politikk som ikke er bærekraftig.
Innledning
De fleste landene i regionen har helt siden frigjøringen fra kolonimaktene ønsket å komme seg ut av råvareavhengigheten gjennom å utvikle en mer mangfoldig økonomi. Men den økonomiske politikken har ofte ledet i motsatt retning fordi den har ført til lav nasjonal sparing, lite industrialisering og lav vekst i landbruket. Lav økonomisk vekst kombinert med rask befolkningsøkning medfører liten eller ingen vekst i inntekt per innbygger. Landene er også spesielt sårbare for klimaendringer.
Fra 1980-tallet har industri som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) falt fra 16-17 prosent til 10-11 prosent. Det er lite formelt næringsliv, selv utenfor landbruket er nesten 80 prosent av sysselsettingen uformell. Dette er mye høyere enn i andre regioner og en viktig årsak til lav produktivitet og skatteinngang.
De to hovedproblemene som bedriftene i regionen selv påpeker, er mangel på kreditt og elektrisk kraft. På disse områdene har afrikanske bedrifter en stor konkurranseulempe, og bedring kan bidra til et økonomisk løft til regionen. Disse forholdene har fått for lite oppmerksomhet.
Det er viktig med satsing på ren energi, men satsingen må ta hensyn til næringslivets behov for stabil kraft. Det er behov for økte investeringer i industri og landbruk som kan skape flere jobber, bidra til høyere økonomisk vekst, bedre fordeling og redusert fattigdom. Det fordrer økt samlet nasjonal sparing, privat så vel som offentlig. Internasjonale ressurser kan i begrenset grad kompensere for svak lønnsomhet og manglende nasjonal innsats.
Gjeldskrisen
Offentlig gjeld i Afrika sør for Sahara nådde en bunn på knapt 25 % av BNP i 2008, etter omfattende gjeldslette, og har siden økt. Den nådde 50 % av BNP i 2019, se figur 1. Det internasjonale valutafondet (IMF) anslår at gjelden når 57 % av BNP i 2020. Også utenlandsgjelden har økt, fra 21 % av BNP i 2010 til 42 % i 2019, og er anslått til 46 % i 2020. Den offentlige andelen av utenlandsgjelden utgjorde rundt 28 % av BNP i 2019.
Gjeldsbetjening i forhold til eksport er en sentral indikator når IMF vurderer risiko for gjeldskrise. Betjening av gjeld (renter og avdrag) falt fra rundt 40 % av eksporten på slutten av 1990-tallet til 12 % i 2011. Dette økte til 28 % i 2019 og er anslått til 37 % i 2020.
Figur 1. Offentlig gjeld og total utenlandsgjeld i Afrika sør for Sahara
Kilde: IMF
Allerede før koronapandemien var det store gjeldsproblemer. Per 30. juni 2020 var syv land i regionen i gjeldskrise (misligholdt lån eller i ferd med å misligholde): DR Kongo, Eritrea, Mosambik, Somalia, Sør-Sudan, Sudan og Zimbabwe. Samtidig hadde 13 land høy risiko for gjeldskrise: Burundi, Kamerun, Den Sentralafrikanske Republikk, Chad, Djibouti, Etiopia, Gambia, Ghana, Kenya, Maldivene, Mauritania, Sierra Leone og Zambia. De to største økonomiene i regionen, Sør-Afrika og Nigeria, har hatt nedgang i BNP per innbygger de siste årene. Med pandemien har mange land fått nedgradert kredittvurdering.
I oktober anslo Verdensbanken at BNP-veksten i Afrika sør for Sahara var 2,4 % i 2019, at BNP-fallet i 2020 blir på 3,3 %, og at BNP bare vil vokse med 2,1 % i 2021. Befolkningsveksten er 2,7 %. Ifølge Verdensbanken kan BNP per innbygger falle helt tilbake til 2008-nivå i slutten av 2021. Banken forventer økte underskudd i offentlige finanser og at offentlig gjeld øker til 67,4 % av BNP i 2021.
Land i Afrika sør for Sahara har lånt mye fra utviklingsbankene og fra Kina, ofte til lave renter. Myndighetene har også lånt innenlands, men har måttet betale relativt høye renter. Mange land har derfor gått til det internasjonale markedet og lånt ved å utstede statsobligasjoner i USD og euro til private investorer. Dette har bidratt til den raske økningen i gjeldsbetjening. Rentene har typisk vært fra 6 % til 10 % før pandemien. Siden har risikopremiene på slike lån økt kraftig. Etter at pandemien startet, har flere land kansellert planer om ny utstedelse av statsobligasjoner.
Privat sparing i regionen er lav, og også privat sektor har netto utenlandsgjeld. Krisen oppstår når utenlandsk valuta tar slutt, enten det skyldes betjening av offentlige eller private lån, eller løpende import.
Verdenssamfunnet har avhjulpet den akutte gjeldskrisen. Verdens største økonomier, G-20-landene, og Paris-klubben - en gruppe kreditorland hvor Norge er medlem - har fryst bilateral tilbakebetaling av lån fra lavinntektsland fram til juni 2021, noe de vil vurdere å forlenge. Moratoriet sletter ikke gjelden men utsetter betalingene i fem år. Også IMF har gitt betalingsutsettelse og økt kreditt.
Zambia er første nye land med mislighold etter starten på pandemien. Landet har en gjeld på 12 milliarder dollar, hvorav over 3 mrd. USD i obligasjonslån. Ved et forfall i november nektet en gruppering som representerte 40 % av eierinteressene å godta betalingsutsettelse. Zambia betalte ikke og kom dermed i mislighold.
En har kommet kort i å løse gjeldsproblemet. Det er flere grunner til dette. En vet ikke når pandemien ender og hva som da er situasjonen. Forrige gjeldslette omfattet gjeld til multilaterale utviklingsbanker og bilaterale vestlige statlige kreditorer. Nå er Kina og private obligasjonseiere kommet til som viktige aktører. Dette gjør av flere grunner samordning på kreditorsiden vanskeligere.
Kina har de siste årene gitt noe gjeldslette. Det
