- Oslo-avtalen skapte en idé om at okkupasjonen var i ferd med å bli faset ut, at palestinerne fikk kontroll over sine egne liv og at det som var igjen av israelsk kontroll, var sikkerhetsmessig rasjonelt, sier seniorforsker Jørgen Jensehaugen til NTB.
Han er tilknyttet Institutt for fredsforskning (Prio) i Oslo og har skrevet flere bøker om konflikten.
Avtalen, som i disse dager fyller 30 år, resulterte i palestinsk selvstyre i et lappeteppe av små enklaver som ikke henger sammen. Israelske soldater kommer og går som de vil.
Israel har på sin side full kontroll over et sammenhengende område som utgjør drøyt 60 prosent av den okkuperte Vestbredden.
De kontrollerer også 80 prosent av vannressursene på Vestbredden, samt en stadig bedre utbygd infrastruktur som knytter de ulovlige bosetningene sammen.
Israelsk vetorett
Israel kontrollerer også grensene og luftrommet og kan holde tilbake skattepenger, toll og avgifter som de krever inn på vegne av palestinske myndigheter.
- Oslo-avtalen sikrer Israel en slags vetorett over palestinsk politikk, sier Jensehaugen.
Palestinerne ga fra seg sine viktigste forhandlingskort alt i første runde, anerkjennelse av staten Israel og å avstå fra vold, mener han.
- Det gjorde at Israel hadde veldig lite insentiv for å gå videre med prosessen, sier Jensehaugen.
Forhandlingene var også sårbare for et politisk maktskifte på israelsk side, noe som skjedde da høyresiden med Benjamin Netanyahu overtok, mener han.
Store svakheter
At avtalen ikke nevner de fordrevne palestinske flyktningenes rett til å vende hjem, Jerusalems framti
