Arbeidsmanden
19.01.2022
- Den dagen jeg får protese, kan ingenting stoppe meg. Da skal jeg tilbake på jobb, sier Andrea Emilie Frednes.
25. januar 2021 er en så kald dag at fjellsikreren Andrea for en gangs skyld ikke tar med seg konkurransehundene sine på jobb, de som gjerne står i bilen eller er ute på anleggsplassen mens hun gjør unna arbeidsøktas sju til ni timer.
Jobben hennes består av å holde fjell på plass - det kan være å rense unna løsstein eller sikre fjellmasse med netting eller bolter. Ofte bruker hun lift for å komme opp i flere hundre meters høyde for å jobbe, men ligger fjellsidene ulendt til må hun klatre, bare sikret med et tau.
Hun er aldri redd. Hun stoler på kollegaene som sikrer henne, og hun stoler på seg selv. Så er det da heller ikke oppe i fjellskråningen at ulykken skjer.
Andrea er på jobb på et industriområde i Skien denne dagen, og står og ser på at to kollegaer gjør klar en lift med et boretårn. Området er uoversiktlig, full av maskiner, og Andrea tenker ikke over at hun står mellom to massive jernbjelker mens hun skifter hansker.
Men plutselig skjer det.
En av jernbjelkene faller, og tre tonn dundrer inn på skrå over den venstre leggen hennes.
Beholdt bevisstheten
Det første Andrea tenker, er at hun må få foten løs, men hun kan ikke engang kjenne at den er der. Det andre hun tenker, er at hun sikkert bare har brukket beinet og at hun fint klarer noen uker med gips før hun er tilbake på jobb igjen.
Senere har legene stusset på hvorfor hun ikke besvimte den dagen. Selv sier Andrea at hun liker å ha kontroll - hun vil aldri slippe taket.
Dessuten hadde hun noen å ta seg av der hjemme.
I ambulansen skjelver hun sånn på hendene at hun må ha hjelp til å taste inn de riktige sifrene på mobilen. Foruten pappa ringer hun hovslageren sin og noen som kan ta seg av hundene hjemme i leiligheten.
- Det var hundene og hestene jeg tenkte på. Det er de jeg lever for, sier Andrea Emilie Frednes.
Faren laget støttebein
Ti måneder etter ulykken tar hun oss imot til et intervju i farens hus i Sandefjord, ikke langt fra stallen der hestene hennes står. Selv
Les opprinnelig artikkelJobben hennes består av å holde fjell på plass - det kan være å rense unna løsstein eller sikre fjellmasse med netting eller bolter. Ofte bruker hun lift for å komme opp i flere hundre meters høyde for å jobbe, men ligger fjellsidene ulendt til må hun klatre, bare sikret med et tau.
Hun er aldri redd. Hun stoler på kollegaene som sikrer henne, og hun stoler på seg selv. Så er det da heller ikke oppe i fjellskråningen at ulykken skjer.
Andrea er på jobb på et industriområde i Skien denne dagen, og står og ser på at to kollegaer gjør klar en lift med et boretårn. Området er uoversiktlig, full av maskiner, og Andrea tenker ikke over at hun står mellom to massive jernbjelker mens hun skifter hansker.
Men plutselig skjer det.
En av jernbjelkene faller, og tre tonn dundrer inn på skrå over den venstre leggen hennes.
Beholdt bevisstheten
Det første Andrea tenker, er at hun må få foten løs, men hun kan ikke engang kjenne at den er der. Det andre hun tenker, er at hun sikkert bare har brukket beinet og at hun fint klarer noen uker med gips før hun er tilbake på jobb igjen.
Senere har legene stusset på hvorfor hun ikke besvimte den dagen. Selv sier Andrea at hun liker å ha kontroll - hun vil aldri slippe taket.
Dessuten hadde hun noen å ta seg av der hjemme.
I ambulansen skjelver hun sånn på hendene at hun må ha hjelp til å taste inn de riktige sifrene på mobilen. Foruten pappa ringer hun hovslageren sin og noen som kan ta seg av hundene hjemme i leiligheten.
- Det var hundene og hestene jeg tenkte på. Det er de jeg lever for, sier Andrea Emilie Frednes.
Faren laget støttebein
Ti måneder etter ulykken tar hun oss imot til et intervju i farens hus i Sandefjord, ikke langt fra stallen der hestene hennes står. Selv
