Denne artikkelen ser på hvilke trekk som preger utviklingen framover, og diskuterer hvordan samfunnet og den enkelte best kan tilpasse seg for å møte framtiden.
En bølge av teknologiske endringer skyller inn over nærings- og arbeidslivet. I flere land snakkes det nå om en ny industriell revolusjon, der intelligente roboter, helautomatisert produksjon, smarte sensorer, 3D-printere og avansert dataanalyse vil spille en stadig viktigere rolle på arbeidsplassen.
Resultatet er at teknologi vil kunne erstatte menneskelig arbeidskraft i yrker hvor dette så langt har vært utenkelig, og skape nye arbeidsplasser og yrker på områder det ikke har vært mulig å forutse. Dette vil gi et arbeidsliv i stor endring. For hvordan vil dette påvirke sysselsettingen, og hvordan skal mennesker fortsatt være relevante i konkurransen med robotene?
Denne gangen er det annerledes
I et historisk perspektiv var det den industrielle revolusjonen som virkelig satte fart på den teknologiske utviklingen. Ny teknologi har til alle tider ført til økonomisk vekst gjennom økt produktivitet for samfunnet.
Til nå er det først og fremst muskelkraften i arbeidslivet som har blitt erstattet av teknologien. Det som er annerledes denne gangen, er at teknologien i økende grad utfordrer hjernekraften. MIT-forskerne Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee skriver følgende i sin bok The Second Machine Age [1]:
There have been two big turning points in human history. The first was the industrial revolution, where machines replaced muscle power. The Second Machine Age is the time when machines are now able to take over a lot of cognitive tasks that humans can do.
Figur 1 Teknologiutvikling har til alle tider ført til økt velstand og vekst. Nå står vi foran et nytt trinn på stigen i den industrielle revolusjon. Kilde: DFKI 2011
Denne utviklingen vil komme til å gi store muligheter for innovasjon og jobbskaping i samfunnet. Utviklingen vil transformere de fleste sektorer i nærings- og arbeidslivet, som helse, samferdsel, energiproduksjon, industri, varehandel og tjenesteyting. For næringsliv og samfunn gir det helt nye betingelser for vekst og velferd. For arbeidslivet betyr det store endringer og store muligheter.
Samtidig fortsetter globaliseringen stadig å gjøre verden mindre. Teknologien og globaliseringen forsterker hverandre gjensidig økt utbredelse av teknologi stimulerer til økt globalisering, for eksempel i form av økt elektronisk handel mellom land. Globalisering bidrar i sin tur til teknologispredning og mobilitet av mennesker mellom land.
Skal vi frykte robotene?
I et internasjonalt perspektiv har Norge hatt en høy yrkesdeltakelse, høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Spørsmålet som nå melder seg, er om vi fortsatt vil greie å opprettholde denne sysselsettingen gitt disse trendene.
Historisk har innføringen av ny teknologi skapt frykt om at det ikke vil bli nok jobber. Tidlig på 1800-tallet protesterte ludittene mot endringene som fulgte av den industrielle revolusjon, med å ødelegge tekstilmaskiner i England. Mange tiår senere, i 1961, uttrykte TIME Magazine en klar bekymring i artikkelen The Automation Jobless:
What worries many job experts more is that automation may prevent the economy from creating enough new jobs. In the past, new industries hired far more people than those they put out of business. But this is not true of many of today s new industries. Today s new industries have comparatively few jobs for the unskilled or semiskilled, just the class of workers whose jobs are being eliminated by automation.
Historien har heldigvis vist at både ludittene og TIME Magazine tok feil. Teknologi har alltid ført til vekst og frigjort ressurser. Summen har blitt flere jobber, ikke færre, men hvordan blir det denne gangen?
Ingen har fasiten, men flere toneangivende forskere mener faktisk at jobber nå vil forsvinne i et tempo vi tidligere ikke har sett. Beregninger utført av Carl Frey og Michael Osborne ved Oxford Martin School kommer med dramatiske spådommer om hvordan moderne teknologier vil kunne erstatte mennesker i en rekke jobber:
Deres beregninger viser at om lag 47 prosent av alle jobber i dagens USA har en høy sannsynlighet for å bli automatisert bort i løpet av 20 år.[2] SSB har kommet fram til at det tilsvarende tallet for Norge er 33 prosent.[3]
Utfordringen for samfunnet, skal man tro Frey og Osborne, er at det vil forsvinne flere jobber enn det kommer til. Dersom dette er tilfellet, kan man stå i en situasjon hvor utfordringen blir å skape nye jobber i det samme tempoet som de gamle blir automatisert bort.
Samfunnets viktigste ressurs
Så dersom det er slik at automatisering og digitalisering fører til at det forsvinner flere jobber enn det kommer til hvorfor skal samfunnet da strebe etter å opprettholde sysselsettingen?
Arbeid er selvfølgelig viktig for den enkelte, og for de aller fleste er det en meningsfylt måte å bidra i samfunnet på. I sum blir dette bidraget ganske stort.
Mange vil nok trekke fram petroleumsinntektene som den viktigste kilden til den levestandarden vi i dag nyter i Norge. At denne har vært viktig, er selvfølgelig rett, men skal vi tro Finansdepartementets beregninger, er det arbeidskraftproduktiviteten som er hoveddriveren for velstandsutviklingen i Norge.
Figur 2 Netto nasjonalformue per innbygger i prosent. Kilde: Finansdepartementet
Verdien av arbeidet som arbeidskraften utfører, står for hele 82 prosent av den samlede nasjonalformuen.[4] På sikt er det derfor arbeidsinnsatsen og hvor mye man får igjen for hver arbeidstime, som bestemmer velstandsutviklingen i Norge. Sysselsatte bidrar med inntekter til staten gjennom inntektsskatten samt at alternativkostnaden i mange tilfeller er at personen går på en trygd eller stønad og dermed ville utgjort en kostnad for samfunnet. Sysselsettingen er derfor en vesentlig komponent av inntektssiden i de offentlige budsjettene.
Den demografiske utviklingen med en varslet eldrebølge og en stadig forbedring i den forventede levealderen vil føre til at forsørgerbyrden for dem som er i arbeid, vil bli større i årene som kommer. Karen Helene Ulltveit-Moe sier følgende om de finanspolitiske framskrivningene som ble presentert i arbeidstidsutvalgets rapport: Om noen tiår må vi enten redusere velferdsstatens ytelser, betale mer skatt eller arbeide mer. [5] Skal man greie å balansere de offentlige budsjettene og beholde dagens velferdsnivå, vil det bli helt vesentlig at man greier å mobilisere de arbeidskraftsressursene som er tilgjengelige. Da blir det viktig at politikerne benytter seg av det mulighetsrommet som finnes.
Kunnskap er nøkkelen
Å utnytte den tilgjengelige arbeidskraftsressursen er derfor helt avgjørende om man skal greie å møte den demografiske utviklingen. Samtidig er økt global arbeidsdeling og økende innslag av automatisering på mange måter sterke motkrefter til muligheten for å øke sysselsettingen.
Hastigheten på hvor raskt disse trendene når oss, vil her være avgjørende. Noen endringer vil ta lang tid og vil være lettere å tilpasse seg, mens andre endringer vil skje raskere og være vanskeligere å håndtere. Vi trenger derfor en politikk som stimulerer til jobbvekst, fremmer høy yrkesdeltakelse og motvirker for store forskjeller.
I det store bildet er det særlig jobber uten krav til formell utdanning som forskerne mener har høyest sannsynlighet for å bli erstattet av teknologien.[6]
Så langt har et av Norges aller fremste konkurransefortrinn vært en arbeidsstokk med relativt høy kompetanse. Teknologien vil påvirke så godt som alle yrker og sektorer, noe som fører til at kunnskap og kompetanse i større og større grad vil bli etterspurt av arbeidsgivere. Arbeidstakernes kompetanse vil derfor være et avgjørende element i å sikre at de er attraktive i arbeidsmarkedet. Da er det bekymringsfullt at SSB i sine kompetanseframskrivninger spår at vi i 2030 vil ha et tilbudsoverskudd på 147 000 personer som kun har fullført grunnskole som høyeste utdanning.[7]
Arbeidsmarkedet polariseres
Den nye teknologiske utviklingen kan gi vinnere og tapere i arbeidsmarkedet. Der teknologien tidligere bidro til at økt verdiskaping og sysselsetting gikk hånd i hånd, kan teknologien nå bidra til økt verdiskaping uten økt sysselsetting; en såkalt jobless growth. Der teknologien tidligere løftet alle oppover på velstandsstigen, kan teknologien nå også føre til økende inntektsforskjeller der vinneren tar alt og man får en todeling av arbeidsmarkedet.
En slik todeling kan observeres i flere europeiske land og i USA: For folk med høy kompetanse er det kamp om arbeidskraften, for dem med lav kompetanse er det kamp om jobbene.[8]
Teknologien endrer rett og slett sammensettingen av sysselsettingen og polariserer arbeidsmarkedet med økte lønnsforskjeller som resultat. For når etterspørsel etter høykompetent arbeidskraft øker, presses lønningene opp for denne gruppen. Automatiseringen av kognitive rutineoppgaver fører til at behovet for dem med middels kompetanse blir mindre. På samme tid er det en voksende etterspørsel etter tjenester. Vi har altså en vekst av jobber på toppen og i bunnen av arbeidsmarkedet, mens jobbene i midten forsvinner.
Denne todelingen av arbeidsmarkedet finner vi også i Norge. Selv om ikke denne todelingen har vært like sterk her som i mange andre land, bør vi følge utviklingen nøye. Det er spesielt to ting som kan forsterke dette bildet ytterligere på kort sikt.
Figur 3 Endring i andel sysselsatte fordelt på lønnsgrupper, i prosentpoeng 1993 2006. Kilde: Maarten Goos, Alan Manning og Anna Salomons: Explaining Job Polarization in Europe, The Roles of Technology, Globalization and lnstitution (2010)
For det første har Norge opplevd en høy arbeidsinnvandring etter østutvidelsen av EU i 2004. En betydelig andel av disse har gått inn i arbeidsintensive næringer med lav produktivitet hvor lønnsnivået generelt har vært lavt. Dette har forsterket denne todelingen av arbeidsmarkedet, fordi den uvanlig gode tilgangen på arbeidskraft i visse bransjer har bidratt til å redusere lønnsveksten i nedre del av inntektsfordelingen.[10]
Det andre er strømmen av mennesker som siden sommeren 2015 har kommet til Norge for å søke asyl. Mange av disse vil ha problemer med å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet. I statistikken kan man lese at i underkant av 50 prosent av personer med fluktbakgrunn var i arbeid i 2014. Til sammenlikning var 80 prosent av arbeidsinnvandrerne i arbeid. Innvandrere med fluktbakgrunn har altså svakere tilknytning til arbeidslivet sammenliknet med andre innvandringsgrupper.
Dette er også en gruppe som mottar høyere stønadsutbetalinger enn andre innvandrergrupper. På lengre sikt kan økt press på trygdeytelsene være uheldig for norsk økonomi. Integrering av disse gruppene inn i det ordinære arbeidslivet vil være sentralt for å snu denne trenden. Skal man greie dette, må man ha en reell og rask kartlegging av hvilken kompetanse de har, og eventuelt gi dem tilbud om utdanning hvor det er behov.
Det voksende utenforskapet
Konkurransen om de jobbene som krever liten formell konkurranse, blir altså hardere. Dette gir utfordringer for unge som ikke får fotfeste i yrkeslivet. For mange er dette jobber som har vært en viktig inngangsbillett til det lærende arbeidslivet.
Unge som ikke kommer inn i jobb eller utdanning, er en særlig utsatt gruppe, og utviklingen er bekymringsfull. I 2014 sto 71 000 mennesker i aldersgruppen 15 29 år verken i arbeid eller under utdanning, og stadig flere havner i denne gruppen.[11] De som forblir utenfor, kan i verste fall ha 40 år med trygdeytelser foran seg. Dette er selvsagt belastende for dem det gjelder, men de utgjør også en stor økonomisk kostnad for samfunnet.
Mange spår at lavt utdannede menn er den gruppen som vil få størst problemer i framtidens arbeidsliv. Ny forskning fra Frisch-senteret viser at vi allerede i dag ser et fall i sysselsettingen i Norge, og da særlig blant unge menn fra lavinntektsfamilier (figur 4). Forskerne bak rapporten frykter et permanent utenforskap som går i arv mellom generasjoner.[12]
Figur 4 Andelen sysselsatte menn i alderen 29 31 år på ulike tidspunkt etter foreldrenes inntekt. Kilde: Markussen og Røed (2016)
Helsesporet må unngås
Så hvordan møter samfunnet unge mennesker som ikke finner veien inn i arbeidslivet ved egen hjelp?
Mange unge som søker hjelp hos NAV, ender opp med en helserelatert ytelse, oftest arbeidsavklaringspenger (AAP), til tross for at det ikke foreligger alvorlig sykdom.[13] I dag mottar rundt 150 000 personer arbeidsavklaringspenger fra NAV. Av disse er om lag 28 000 under 30 år.[14]
Det er kanskje ikke rart at mange unge uten opptjente rettigheter i arbeidslivet havner i helsesporet, når alternativet i de fleste tilfeller er kommunal sosialstøtte på et vesentlig lavere nivå. En evaluering gjennomført i 2015 av SINTEF om AAP-ordningen i 2015 konkluderte med at dagens system fører til at mange unge brukere havner i et passivt trygdeløp. Forskerne anbefaler at AAP ikke bør gis til unge brukere når det ikke er snakk om alvorlig sykdom.[13]
Det finnes et alternativ til helsesporet. I forbindelse med NHOs årskonferanse i år lanserte NHO sammen med LO det såkalte bærekraftsalternativet som blant annet inneholder en strategi for hvordan man skal få flere inn i arbeidsmarkedet.
Skal man greie å mobilisere flere inn i arbeidsstyrken, må man unngå at de som står langt fra arbeidsmarkedet, kommer inn i passive trygdeløp. Norge har et lærende arbeidsliv. At myndighetene har de rette virkemidlene for at flere kan få arbeidspraksis, er derfor viktig.
For de med et bistandsbehov må hovedregelen være arbeidspraksis i privat eller offentlig sektor. Dermed får de som kommer, raskt kontakt med arbeidslivet, og de får tilegnet seg kompetanse og erfaring som styrker sjansen for videre deltakelse betraktelig. Praksisplassene skal være i en begrenset periode, og det skal følge et lønnstilskudd som gir bedriftene insentiver til å ta inn denne gruppen.
NHOs og LOs forslag gjelder både flyktninger og andre utsatte grupper som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet, som unge under 30 år.
Et godt utgangspunkt for å møte framtiden
I møtet mellom den globale teknologidrevne økonomien og den norske modellen med høy sysselsetting, generøse velferdsordninger og lav ulikhet vil det komme til å oppstå noen spenninger og utfordringer.
Utgangspunktet til Norge er godt. Befolkningen holder et høyt utdanningsnivå, og deltakelsen i arbeidsmarkedet er høy. Dette gir en produktiv arbeidsstyrke som er kapabel til å adoptere ny teknologi, med de mulighetene det gir. Vi har et samfunnsliv med et velfungerende statsapparat, og samarbeidet mellom partene er godt. Mange av løsningene på de utfordringene som skisseres, kan løses innenfor disse rammene. I tillegg har samfunnet vist en vilje til å investere i viktig digital infrastruktur som kan bli avgjørende for å få utnyttet potensialet i de nye teknologiene fullt ut.
Det som blir viktig framover, blir å bringe det norske arbeidslivet helt i teten av utviklingen hva gjelder kompetanse og bruk av teknologi. Den langsiktige politikken må stimulere til jobbvekst, fremme høy yrkesdeltakelse og motvirke for store forskjeller.
Arbeidslivet er i fundamental endring, men det handler ikke om at arbeidslivet vi kjenner i dag, vil forsvinne. Det er en ny sammensetning av nytt og gammelt en remiks på veien mot det nye arbeidslivet.
[1] Brynjolfsson, Erik og McAfee, Andrew (2014). The Second Machine Age. W. W. Norton & Company
[2] Frey, Carl Benedikt og Osborne, Michael (2013). The future of employment: How susceptible are jobs to computerization? Oxford: Oxford University: http://www.oxfordmartin.ox.ac.uk/downloads/academic/The_Future_of_Employ... [Lesedato: 13.04.16]
[3] Pajarinen, Mika, Ekeland, Anders og Touvinen, Petri (2014): Computerization and the Future of Jobs in Norway. Oslo: Statistisk sentralbyrå: http://nettsteder.regjeringen.no/fremtidensskole/files/2014/05/Computeri... [Lesedato: 13.04.16]
[4] Finansdepartementet (2014 2015). Nasjonalbudsjettet 2015. (St. meldt. nr. 1 2015) Oslo: Finansdepartementet
[5] Ulltveit-Moe, Karen Helene (2016). Arbeidstid for i dag. Dagens Næringsliv 14. januar. http://www.dn.no/meninger/2016/01/14/2143/Fredagskronikk/arbeidstid-for-... [Lesedato: 13.04.16]
[6] Carlin, Mats Stefan m.fl. (2015). Effekter av teknologiske endringer på norsk nærings- og arbeidsliv. Oslo: SINTEF
[7] Gjefsen, Hege Marie, Gunnes, Trude og Stølen, Nils Martin (2014). Rapport 2014/31: Framskrivinger av befolkning og arbeidsstyrke etter utdanning med alternative forutsetninger for innvandring. Oslo: Statistisk sentralbyrå
[8] Goos, Maarten, Manning, Alan og Salomons, Anna (2010). Explaining Job Polarization in Europe: The Roles of Technology, Globalization and Institutions. London: Centre for Economic Performance
[8] Autor, David (2010). The Polarization of Job Opportunities in the U.S. Labor Market: Implications for Employment and Earnings. Washington DC: The Center for American Progress og The Hamilton Project
[9] Finansdepartementet (2016). Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. (NOU 2016: 3). Oslo: Finansdepartementet.
[10] Bjørnstad, Roger m.fl. (2015). Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler. Oslo: Senter for lønnsdannelse
[11] Bø, Tor Petter og Åsne Vigran (2014). Ungdom som verken er i arbeid eller utdanning. Rapporter 2014/37, Oslo: Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/ungdomsom-ver... [Lesedato: 13.04.16]
[12] Markussen, Simen (2015). Hvordan sikre jobb til alle i fremtiden? Oslo: Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning
[12] Markussen, Simen og Røed, Knut (2016). Det norske samfunn, 7.utgave. Oslo: Gyldendal
[13] Ose, Solveig Osborg m.fl. (2015). Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning. Trondheim: SINTEF og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering
[14] Kalstø, Åshild Male og Sørbø, Johannes (2015). Personer med nedsatt arbeidsevne og mottakere av arbeidsavklaringspenger. Oslo: Nav
Forfattere: Kristina Jullum Hagen, Rasmus Eiternes Guldvik
