Forslaget ser ut til å bygge på en forutsetning om at hvor mye bistand vi kan gi, avhenger av antall ankomster hit. Det er helt riktig at OECD sitt regelverk tillater å føre utgifter vi har til asylsøkere i Norge, som «bistand», men det betyr ikke at dette er et nullsumspill på hvor mye som er tilgjengelig. Denne typen bokføring er omdiskutert i bistandskretser fordi den jo setter to behov opp mot hverandre. I en situasjon hvor det selvsagt kan haste med å møte begge.
Hvor mange som søker asyl her til lands er heller ikke så lett å spå. De siste årene har hvor mye av bistandsbudsjettet som går til mottak av flyktninger her til lands gjerne variert veldig. For toppåret 2016 var utgiftene til asylankomster i Norge, som kunne legges på bistandsbudsjettet, 6,7 milliarder kroner. År etter var dette mer enn halvert. Påfølgende år har summen vært ytterligere redusert, og man er på ingen måte i nærheten av den summen Arbeiderpartiets utvalg faller ned på som en slags «erstatning» for lavere antall asylankomster, nemlig fem milliarder norske kroner.
Vil «solidaritetspott» hjelpe flere?
I utvalgets innstilling heter det at det vil hjelpe flere (når det kommer færre for å søke asyl) ved å «etablere en solidaritetspott for å bedre forholdene for verdens flyktninger og gi fattige land som tar imot mange flyktninger muligheten til å ivareta flyktningenes langsiktige behov
