En av verdens farligste migrantruter
(tekst) i Agadez, Niger Franziska Grillmeier (tekst) i Agadez, Niger Vincent Haiges (foto) i Agadez, Niger Publisert tirsdag 19. september 2023 - 10:59 Oppdatert tirsdag 19. september 2023 - 13:02 Del på e-post
- Er du ikke redd for å dø, spør Adu Ama.
Gamle Ama blåser sigarettrøyken over guttenes hoder, forbi det blå og hvite dambrettet, bortover mot huset der familien hans allerede sover. Han skjelver lett. Nær ørkenen er vinden kald om natten, selv når dagene blir stadig varmere.
- Skjebnen vil bestemme, svarer «Abed Natangu».
For seks måneder siden forlot Natangu Den demokratiske republikken Kongo og la ut på sin lange og farefulle reise. Denne kvelden forteller han den gamle mannen at han ønsker å fortsette til Europa. Ama, som i sin brune kordfløyelsjakke ser ut som han kommer fra et elegant middagsselskap, smiler. Han har hørt denne frasen mange ganger før. I dag bare rister han på hodet.
- Det er ikke skjebnen som bestemmer, det er du, sier Ama.
Han er sikker på at ørkenen aldri før har krevd så mange liv som nå.
Grunnen er at personer fra Vest- og Sentral-Afrika som ønsker å komme seg til Europa, i dag står overfor to store hindre. Det ene er Middelhavet, det andre er ørkenen. Og de som ønsker å krysse ørkenen, slik som unggutten Abed Natangu, vil sannsynligvis passere gjennom regionen rundt Agadez, den store oasebyen i Niger, nåløyet på veien nordover.
Byen er en labyrint av rødlig sandstein som stiger opp av landskapet i Ténéré-ørkenen. Det er et ødslig, enormt landskap. De eneste plantene som overlever her, er kratt og pjuskete akasier. Den konstante vinden, kalt harmattan, får sanden til å samle seg i munnvikene og på øyevippene etter bare noen minutter. Sanden trenger inn i joggeskoene gjennom snørehullene.
Europas sørligste grense begynner her. Det er her forsøkene på å holde migranter ute starter, lenge før de viser seg på europeiske strender. I de senere årene har hundretusenvis av mennesker passert gjennom denne regionen på vei nordover. Senere er det blitt så vanskelig å komme seg videre herfra at mange ikke lykkes.
Noen snur, noen blir værende, og noen forsvinner sporløst. Ingen vet hvor mange det er som dør i ørkenen.
Ingen spor etter navn
En gang krysset Adu Ama selv ørkenen. Han arbeidet som drosjesjåfør i den libyske hovedstaden Tripoli, før han reiste tilbake til hjembyen Agadez. Der ble han et lite ledd i den lange kjeden som frakter migranter fra Vest- og Sentral-Afrika mot Europa.
Han møtte dem på jernbanestasjonen og skrev ned navnene deres. Hvis noe skulle gå galt senere, fantes det dermed et tegn på at de hadde vært her. Etterpå satte han dem i kontakt med sjåførene som kunne ta dem nordover.
Det var «en vanlig business» den gangen, fortellerer Adu Ama. Flertallet ønsket å dra til Libya eller Algerie for å arbeide. Bare noen få prøvde å fortsette mot Europa. Allerede den gangen fantes det sjåfører som overlesset sine Toyota Helux-pickuper med mennesker, kjørte for fort og tok mer penger fra folk enn nødvendig, eller forlot dem på halvveien. Også den gangen var det folk som døde på vei gjennom ørkenen.
Ruten gjennom Sahara er i årevis blitt ansett som en av verdens farligste, ifølge FNs flyktningorganisasjon (IOM) og migrantene selv.
Men Adu Ama er sikker på at situasjonen i dag er enda farligere for migrantene fordi ingen kan finne frem til stedene der folk nå strander. Grunnen er ganske enkelt at rutene går stadig dypere inn i ørkenen for at de ikke skal bli oppdaget.
Dette skyldes i stor grad en lov. Agadez var nåløyet som alle de som ønsket å dra nordover gjennom Niger-ørkenen mot Libya og Algerie, måtte passere gjennom. Størstedelen kom gjennom her for å finne arbeid i Algerie eller Libya. Andre ønsket å dra videre til Europa over Middelhavet. På toppen av den såkalte flyktningkrisen i 2015 skal mellom 100 000 og 120 000 mennesker ha passert gjennom byen på vei til Europa.
Situasjonen tilspisset seg enda mer ett år senere, da 330 000 migranter passerte gjennom Niger. Og det er nettopp derfor EU fattet interesse for byen: De som blir sittende fast i ørkenen, kommer ikke frem til Middelhavet. De som blir værende her, ender aldri opp på Lampedusa.
EU forhandlet frem et partnerskap med myndighetene i Niger, noe som skulle forandre alt i Agadez. EU tilbød generøs utviklingshjelp. I 2015 vedtok regjeringen i Niger til gjengjeld en lov som trakk en skarp skillelinje gjennom midten av landet: Fra da av var det forbudt å transportere internasjonale migranter nord for Agadez. Innlosjering av migranter var fra nå av også ulovlig.
Straffene var strenge - de som hjalp migranter, kunne heretter dømmes til flere års fengsel. Gjennomføringen begynte langsomt, men ett år senere ble de første bilene beslaglagt.
Transport av migranter var tidligere blitt betraktet som en tolerert forretningsaktivitet; nå ble det definert som en kriminell handling og måtte skje i hemmelighet. De som fortsatt transporterer migranter gjennom ørkenen, måtte begynne å følge hemmelige ruter, unna vannpostene, rett gjennom heten, der det ikke kommer noen hjelp hvis bilen bryter sammen, og det er lite håp hvis smuglerne kjører seg vill.
Alarmtelefonen
Situasjonen i Agadez er «vanskelig», sier Aziz Chechou, «fordømt vanskelig». Kontoret hans ligger i et av byens utkantområder. 56 år gamle Chechou sitter der i en svart dress mens støvet blåser inn gjennom de tildekkede vinduene.
Dette er kontoret til Alarmphone Sahara, en organisasjon som bemanner et nødnummer folk kan ringe dersom de er i vanskeligheter i ørkenen - gitt at de har med seg en satellittelefon. Chechou og teamet hans noterer da ned koordinatene og prøver å skaffe hjelp. Men dette er ofte en vanskelig oppgave. Ørkenområdet nord for Agadez er for stort - omtrent på størrelse med Frankrike. Chechou videresender koordinatene til de nigerske myndighetene. Som oftest kan han ikke fastslå hvorvidt de vil komme tidsnok til unnsetning.
Ingen vet hvor mange det er som dør i ørkenen, sier Chechou. Og han mistenker at ingen ønsker å vite det heller.
- Når sjåførene slipper opp for bensin, eller de går tomme for vann, forlater de ofte folk i ørkenen for å unngå å bli tatt sammen med dem, forklarer Chechou.
- Mange kommer ikke tilbake, legger han til.
Fire ganger i året organiserer Alarmphone Sahara en sivil patrulje, forklarer Chechou. De kjører til vannposter langs veien nordover. Her har de større sjanse til å møte i hvert fall noen mennesker på leting etter vann.
Nå og da finner de lik eller skjeletter på disse turene. I slike tilfeller prøver de å begrave dem så verdig som mulig. De samler steiner og markerer en grav.
Gjenstander de finner på dem, slik som telefoner eller papirer, overlater de til politiet og sender dataene til Missing Migrant Project under Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), en FN-organisasjon som organiserer hjelpeprosjekter for migranter. Hittil i år har Alarmphone Sahara dokumentert mer enn 40 dødsfall i ørkenen. Få andre har funnet dem. Tallene er for
