Ved inngangen til 2017 utga jeg boken om «2030-bevegelsen», en uvant og personlig motivert reise i den nære fortid, nåtiden, men fremfor alt den nære fremtid. I dag, overveldet etter 10 dager blant mennesker og natur i Rwanda paret med jevnlige nyhetsoppdateringer om «Trond Giske-saken» fikk jeg støtet til å skrive en personlig oppdatering. Kall det gjerne «Selvangivelse 2017».
Overveldet og imponert
Rwanda 1994-2018: Ingen som besøker Rwanda kan unngå å bli overveldet og imponert over hvor langt dette tett befolkede landet mellom Tanzania og Republikken Kongo har kommet etter borgerkrigen og folkemordet i 1994. Her møter vi et folk som er opptatt av gjenoppbygging; det myldrer av mennesker som graver, bærer, bygger og ber over alt hvor vi har vært. Her snakker man ikke lenger om tutsier og hutuer slik de belgiske koloniherrene la opp til, men om samholdet mellom alle «rwandere».
Arkitekten bak forsoningsprosessen og gjenoppbyggingen, president Paul Kagame, er blitt en rollemodell for afrikanere på tvers av landegrenser. Fra i nytt år har hanovertatt presidentskapet i Den afrikanske unionen.
Men til tross for all fremgangen, møter man mye som får en til å stoppe opp og tenke.
Mount Bisoke, Rwanda: De siste kilometrene før vi tar bena fatt opp mot den nesten 3800 meter høye vulkantoppen nord for Kivu-sjøen, krabber 4 4-jeepene seg fremover på et humpete jord- og steinunderlag mellom små og skrøpelige jordhytter. Overalt er det mennesker, kvinner og menn i alle aldre, i fullt arbeid på potet- og maisåkrene, voksne og litt eldre barn som bærer tunge bører med vann, kvister eller sekker med elementer til matproduksjonen. Rundt hyttene vrimler det med barn overalt på det sølete jord- og gressunder
