Gravplassen
04.10.2017
Hun går lett oppover fra perrong 12 på Oslo S med en liten trillekoffert i den ene hånden. Aud Wefald skal etter intervjuet videre til valgvake hos sin 92 år gamle mor i Bærum. - Jeg kommer fra en politisk engasjert familie, sier hun.
Aud Wefald er et kjent navn i gravplassmiljøet. Hun har engasjert seg for gravplassene siden Kirkevergen i Oslo ansatte henne for å tegne gravplasser i 1977.
- Kirkevergen sendte meg på mitt første årsmøte i Landslaget for kirkegårdskultur i 1978. Den gang var det få unge kvinner der, så valgkomitéen fattet raskt interesse for meg. Året etter satt jeg i styret for foreninga, sier hun og smiler.
Fra by til land
Hun er født i Oslo og vokst opp i Bærum. I 1981 flyttet hun imidlertid til sin manns gård i Drangedal. De hadde møtt hverandre på Ås. Selv ble hun landskapsarkitekt, mens mannen ble forstmann siden gården har mye skog. Aud er selv glad i å bruke skog og mark. Å fiske fra båt, sanke bær, eller være med mannen på jakt, har hun stor glede av.
Hun startet et eget landskapsarkitektfirma da hun flyttet fra Oslo. Det ble kjøpt opp av Asplan Viak da hun begynte å jobbe hos dem i 1996. Kårhuset på gården er fortsatt hjemmekontor. De dagene hun jobber der, tas matpausen like gjerne under åpen himmel som inne på kjøkkenet.
- Når det er tid for lunsj, smører jeg matpakke og drar ut i skogen der mannen min jobber. Vi sitter rundt bålet, koser oss og nyter maten, sier hun.
Gjort mye for foreninga
En konsekvens av å flytte til Drangedal, var at hun fikk større ansvar for foreninga.
- Jeg hadde ikke lenger fast jobb. Helge Klingberg mente jeg kunne brukes til å holde forelesninger. De første kursene mine var innen grøntfaget, sier hun.
Med tida ble ansvaret større. Fra 1987-1995 ledet hun foreningas sekretariat. Det betød at hun også var redaktør for fagbladet. Hun legger ikke skjul på at dette til tider var mye arbeid, ikke minst siden hun hadde fått to barn, og samtidig skulle drive sitt eget firma.
Kjedelige gravminner
Da som nå synes hun at gravminnene på norske gravplasser ikke fungerer. De er for like. «Stresskoffertene» i stein er for mange. Mens hun jobbet i sekretariatet, var hun med å arrangere en idékonkurranse i 1993 for ny utforming av gravminner.
- Det var en gedigen suksess. Men samtid en fiasko, sier hun og nikker ettertenksomt.
Idékonkurransens suksess var at de fikk inn hele 517 forslag! Nye materialer, blant annet stål, ble tatt i bruk. Utformingen av gravminnene viste stor variasjon innenfor lovens rammer.
Fiaskoen var at det ikke hjalp. - Vi var nok litt naive. Vi trodde idékonkurransen skulle gi større variasjon av gravminner på gravplassene. Det skjedde ikke. Det har nesten blitt verre. Selv om vi håpet på etterspørsel etter andre gravminner, nytter det ikke hvis omsetningsleddet ikke er med, sier hun.
Tegnet mange gravplasser
Aud har stått bak utformingen av mange gravplasser blant annet Voie kirkegård i Kristiansand. Hun mener at variasjon, ikke bare for gravminner, men også i utforming av området, er noe som gjør en gravplass vellykka. Den må også spille på lag med omgivelsene. Når hun tegner gravplasser, utnytter hun naturen rundt. Fordelen med å bevare naturlig vegetasjon er at man slipper å plante nytt.
På spørsmålet om hvilke gravplasser hun liker best selv, trekker hun straks fram Arendal kirkegård. Av nyere anlegg synes hun at Jåttå i Stavanger, og Steinskogen og Østenstad i henholdsvis Bærum og Asker, er gode.
Vet for lite
- Et problem som er enda viktigere enn gravminnene, er grunnforholdene på gravplassene. Det var synd det ikke ble bevilga midler til forskning på hvilke grunnforhold som egner seg best til begravelser. Dette vet vi for lite om, og får ulike svar alt etter hvem vi spør, sier hun.
Et annet felt som opptar henne, er kremasjon. Etter mange års stillstand, kryper nå kremasjonsprosenten oppover sakte, men sikkert.
- Det har skjedd over hele landet. Hvorfor gjør den det? spør hun.
Det at flere velger kremasjon, kan avhjelpe flere av gravplassenes utfordringer. Urner stiller beskjedne krav til jordsmonnet, så de kan settes ned der grunnforholdene er ugunstige for kistebegravelser. Siden urner trenger mindre plass enn kister, kan kremasjon også avhjelpe eldrebølgen som vil slå inn over gravplassene.
Ønsker bedre urnefelt
- Tilbudet om navna minnelunder er bra. Disse monumentene gir variasjon på gravplassen. Dessuten kan forvaltningene forsvare bruk av ressurser til gode monument siden de skal brukes av mange, sier hun.
Dagens bruk av urnefelt, der svært mange urnegraver er i størrelsen 1,5x1,5 meter, synes hun ikke er ideell. Det får mange urnefelt til å virke overbefolka. Det er vanskelig å sette seg ned for å plante en blomst uten å skubbe borti naboens gravminne. - Minstekravet er at en urnegrav skal være på 2,25 m2. Det betyr ikke at målet som brukes i dag er best. Hvorfor ikke ha urnefelt som er 1 x 2,25 meter? Det gir bedre plass for publikum. Det er heller ikke noe i veien for å ha større urnegrav enn minstekravet. Urnene sparer mye plass uansett, sier hun.
Takket nei
Aud var ei av søkerne til stillingen som gravplassrådgiver etter Helge Klingberg. Hun ble innstilt til jobben, men valgte å takke nei.
- Jeg hadde lyst på jobben, men ble etterhvert i tvil. Jeg likte ikke at stillingen ble flyttet fra departementet. En stilling som nasjonal rådgiver bør ikke være tilknyttet et enkelt bispedømmeråd. Skifte av jobb viste seg også å få store økonomiske konsekvenser. Nå er jeg svært glad for at Åse Skrøvset, som er mye yngre enn meg, fikk jobben, understreker hun.
Tanken på å forlate kollegene i Asplan Viak ble også tung. Det viste seg at de ikke ville miste henne heller.
- En dag jeg satt og stirret inn i dataskjermen på jobb, merket jeg at det plutselig ble stille. Da jeg snudde meg rundt, stod alle kollegene bak meg med champagne og jordbær. Da visste jeg at jeg hadde valgt rett med å bli, smiler hun.
Nå er hun gått ned til 60 prosent stilling med kontorplass i Skien og hjemme. Hun jobber mindre med gravplasser nå. I stedet er hun med og planlegger intercitytogtraséen til Skien, og drar en dag i uka på planleggingsmøte i Sandvika.
Frelst av Vår Frelser
Planen var å avslutte intervjuet med fotografering på en gravplass, men Osloregnet setter stopper for det, så vi tar farvel med den spreke 65-åringen i Østbanehallen. I det hun skal til å gå, snur hun seg og sier:
- Få med at det var Vår Frelsers gravlund som vekket interessen min for bevaringsarbeid på gravplasser. Den var utsikten min da jeg jobbet hos Kirkevergen i Oslo, sier hun og fortsetter ned til t-banen med trillekofferten på slep.
PROFILEN
NAVN:
Aud Wefald (65)
BOSTED:
Drangedal, Telemark
Utdannet som landskapsarkitekt fra Landbrukshøgskolen på Ås i 1976 (nå NMBU).
Jobber i Asplan Viak, Skien. Har vært engasjert i Norsk forening for gravplasskultur siden 1979.
Ble oppnevnt som æresmedlem i Norsk forening for gravplasskultur i forbindelse med foreningas 50-årsjubileum i 2016.
Les opprinnelig artikkel- Kirkevergen sendte meg på mitt første årsmøte i Landslaget for kirkegårdskultur i 1978. Den gang var det få unge kvinner der, så valgkomitéen fattet raskt interesse for meg. Året etter satt jeg i styret for foreninga, sier hun og smiler.
Fra by til land
Hun er født i Oslo og vokst opp i Bærum. I 1981 flyttet hun imidlertid til sin manns gård i Drangedal. De hadde møtt hverandre på Ås. Selv ble hun landskapsarkitekt, mens mannen ble forstmann siden gården har mye skog. Aud er selv glad i å bruke skog og mark. Å fiske fra båt, sanke bær, eller være med mannen på jakt, har hun stor glede av.
Hun startet et eget landskapsarkitektfirma da hun flyttet fra Oslo. Det ble kjøpt opp av Asplan Viak da hun begynte å jobbe hos dem i 1996. Kårhuset på gården er fortsatt hjemmekontor. De dagene hun jobber der, tas matpausen like gjerne under åpen himmel som inne på kjøkkenet.
- Når det er tid for lunsj, smører jeg matpakke og drar ut i skogen der mannen min jobber. Vi sitter rundt bålet, koser oss og nyter maten, sier hun.
Gjort mye for foreninga
En konsekvens av å flytte til Drangedal, var at hun fikk større ansvar for foreninga.
- Jeg hadde ikke lenger fast jobb. Helge Klingberg mente jeg kunne brukes til å holde forelesninger. De første kursene mine var innen grøntfaget, sier hun.
Med tida ble ansvaret større. Fra 1987-1995 ledet hun foreningas sekretariat. Det betød at hun også var redaktør for fagbladet. Hun legger ikke skjul på at dette til tider var mye arbeid, ikke minst siden hun hadde fått to barn, og samtidig skulle drive sitt eget firma.
Kjedelige gravminner
Da som nå synes hun at gravminnene på norske gravplasser ikke fungerer. De er for like. «Stresskoffertene» i stein er for mange. Mens hun jobbet i sekretariatet, var hun med å arrangere en idékonkurranse i 1993 for ny utforming av gravminner.
- Det var en gedigen suksess. Men samtid en fiasko, sier hun og nikker ettertenksomt.
Idékonkurransens suksess var at de fikk inn hele 517 forslag! Nye materialer, blant annet stål, ble tatt i bruk. Utformingen av gravminnene viste stor variasjon innenfor lovens rammer.
Fiaskoen var at det ikke hjalp. - Vi var nok litt naive. Vi trodde idékonkurransen skulle gi større variasjon av gravminner på gravplassene. Det skjedde ikke. Det har nesten blitt verre. Selv om vi håpet på etterspørsel etter andre gravminner, nytter det ikke hvis omsetningsleddet ikke er med, sier hun.
Tegnet mange gravplasser
Aud har stått bak utformingen av mange gravplasser blant annet Voie kirkegård i Kristiansand. Hun mener at variasjon, ikke bare for gravminner, men også i utforming av området, er noe som gjør en gravplass vellykka. Den må også spille på lag med omgivelsene. Når hun tegner gravplasser, utnytter hun naturen rundt. Fordelen med å bevare naturlig vegetasjon er at man slipper å plante nytt.
På spørsmålet om hvilke gravplasser hun liker best selv, trekker hun straks fram Arendal kirkegård. Av nyere anlegg synes hun at Jåttå i Stavanger, og Steinskogen og Østenstad i henholdsvis Bærum og Asker, er gode.
Vet for lite
- Et problem som er enda viktigere enn gravminnene, er grunnforholdene på gravplassene. Det var synd det ikke ble bevilga midler til forskning på hvilke grunnforhold som egner seg best til begravelser. Dette vet vi for lite om, og får ulike svar alt etter hvem vi spør, sier hun.
Et annet felt som opptar henne, er kremasjon. Etter mange års stillstand, kryper nå kremasjonsprosenten oppover sakte, men sikkert.
- Det har skjedd over hele landet. Hvorfor gjør den det? spør hun.
Det at flere velger kremasjon, kan avhjelpe flere av gravplassenes utfordringer. Urner stiller beskjedne krav til jordsmonnet, så de kan settes ned der grunnforholdene er ugunstige for kistebegravelser. Siden urner trenger mindre plass enn kister, kan kremasjon også avhjelpe eldrebølgen som vil slå inn over gravplassene.
Ønsker bedre urnefelt
- Tilbudet om navna minnelunder er bra. Disse monumentene gir variasjon på gravplassen. Dessuten kan forvaltningene forsvare bruk av ressurser til gode monument siden de skal brukes av mange, sier hun.
Dagens bruk av urnefelt, der svært mange urnegraver er i størrelsen 1,5x1,5 meter, synes hun ikke er ideell. Det får mange urnefelt til å virke overbefolka. Det er vanskelig å sette seg ned for å plante en blomst uten å skubbe borti naboens gravminne. - Minstekravet er at en urnegrav skal være på 2,25 m2. Det betyr ikke at målet som brukes i dag er best. Hvorfor ikke ha urnefelt som er 1 x 2,25 meter? Det gir bedre plass for publikum. Det er heller ikke noe i veien for å ha større urnegrav enn minstekravet. Urnene sparer mye plass uansett, sier hun.
Takket nei
Aud var ei av søkerne til stillingen som gravplassrådgiver etter Helge Klingberg. Hun ble innstilt til jobben, men valgte å takke nei.
- Jeg hadde lyst på jobben, men ble etterhvert i tvil. Jeg likte ikke at stillingen ble flyttet fra departementet. En stilling som nasjonal rådgiver bør ikke være tilknyttet et enkelt bispedømmeråd. Skifte av jobb viste seg også å få store økonomiske konsekvenser. Nå er jeg svært glad for at Åse Skrøvset, som er mye yngre enn meg, fikk jobben, understreker hun.
Tanken på å forlate kollegene i Asplan Viak ble også tung. Det viste seg at de ikke ville miste henne heller.
- En dag jeg satt og stirret inn i dataskjermen på jobb, merket jeg at det plutselig ble stille. Da jeg snudde meg rundt, stod alle kollegene bak meg med champagne og jordbær. Da visste jeg at jeg hadde valgt rett med å bli, smiler hun.
Nå er hun gått ned til 60 prosent stilling med kontorplass i Skien og hjemme. Hun jobber mindre med gravplasser nå. I stedet er hun med og planlegger intercitytogtraséen til Skien, og drar en dag i uka på planleggingsmøte i Sandvika.
Frelst av Vår Frelser
Planen var å avslutte intervjuet med fotografering på en gravplass, men Osloregnet setter stopper for det, så vi tar farvel med den spreke 65-åringen i Østbanehallen. I det hun skal til å gå, snur hun seg og sier:
- Få med at det var Vår Frelsers gravlund som vekket interessen min for bevaringsarbeid på gravplasser. Den var utsikten min da jeg jobbet hos Kirkevergen i Oslo, sier hun og fortsetter ned til t-banen med trillekofferten på slep.
PROFILEN
NAVN:
Aud Wefald (65)
BOSTED:
Drangedal, Telemark
Utdannet som landskapsarkitekt fra Landbrukshøgskolen på Ås i 1976 (nå NMBU).
Jobber i Asplan Viak, Skien. Har vært engasjert i Norsk forening for gravplasskultur siden 1979.
Ble oppnevnt som æresmedlem i Norsk forening for gravplasskultur i forbindelse med foreningas 50-årsjubileum i 2016.
