«68 var et manneopprør, et gutteopprør», konstaterer historikeren Florence Montreynaud til radionettverket Franceinfo i anledning 50-årsjubileet for den ikoniske studentokkupasjonen. Franske feminister har siden 1970-tallet hevdet at 1968 var en macho-revolusjon. De peker på at alle de ledende revolusjonære var menn, det var menn som ledet an i demonstrasjonene, det var menn som slåss med (det mannlige) politiet og det var menn som snakket fra talerstolene på de okkuperte universitetene og fabrikkene.
Kvinnene var med, men de hadde underordnede roller: De vasket gulvet, kopierte løpesedler og lagde mat til de revolusjonære mennene.
Menn ingen adgang
Nøyaktig ett år før okkupasjonen 22. mars 1968, invaderte og okkuperte mannlige studenter jentenes studenthybelhus på Nanterre. Der hadde nemlig menn ingen adgang. Med krav om «fri ferdsel» ble de unge mennene der over natta. Aksjoner for retten til å få ligge med kjæresten på studenthybelen var en gjenganger på flere franske universiteter gjennom 1967, og var utløsende for studentopprøret i 1968.
Kampen for seksuell frigjøring var en viktig del av opprøret. Men, hevder Montreynaud og andre franske feminister, det var en «seksuell revolusjon for menn». Fordi p-pillen akkurat var blitt tilgjengelig, trengte jo ikke jentene lenger å frykte graviditet og dermed var det ingen grunn til å si «nei». For: «Er du ikke frigjort, eller?». Å være prippen var ikke greit i 1968, og enda mindre i de påfølgende årene.
Lei av mannsdominansen i studentbevegelser, vietnam-komiteer og andre sosiale bevegelser i tida, begynte en del kvinner å organisere seg på egen hånd. Det begynte i USA rundt 1968. Frekk og provoserende i stilen kjempet de for women's liberation. Kvinnene organiserte seg i grupper der menn ikke hadde adgang, fordi kvinner, som andre undertrykte grupper, skulle frigjøre seg selv uten innblanding fra sine undertrykkere. Den separatistiske strategien kunne virke provoserende på menn
