Ren Mat
28.06.2018
Den første formannen i Norges Bondelag, Johan E. Mellbye understreket at «den bondereisninga som ikkje samstundes er ei åndsreising, er dømd til undergang». Hva har fått undertegnede, en 25-åring oppvokst med beina godt planta på asfalten, til å konkludere med det samme?
VI MÅ TILBAKE til høsten 2016, nærmere bestemt november, i en liten lånt KIA på vei til Hallingdal. I sekken hadde jeg adressen til et knippe bønder, en opptaker og noen intervjuspørsmål som skulle bli det empiriske grunnlaget til masteroppgaven min. At inntrykkene fra Hallingdal skulle resultere i at masteroppgaven ble lagt på hylla, ante jeg ikke på dette tidspunktet.
HVORFOR HALLINGDAL? Nærmere bestemt Øvre Hallingdal. Der gårdsbrukene ligger som små brune terninger utover landskapet. Litt lenger ned i dalen, for eksempel på Flå, er gårdsbygningene mer like de jeg kjenner fra Akershus: røde og små. I en bok jeg finner på biblioteket på Ål, står det følgende om Hallingdal: «Bruki er utruleg små, og ein skynar at disse flekkene lyt nyttast godt, um det ikkje vera bergelige livskår.» En av de første bøndene jeg intervjuet, sa at det nok er fjellbeite som var, og fortsatt er, men i noe mindre grad enn før, nøkkelen til jordbruket i Hallingdal. Jordsmonnet i Hallingdal omtales som karrig. På en hytte i Ål finner jeg et kortspill i «Heimstadlære». Der vil spillmakeren få deg til å gjette hvor mange lass med stein som foregangsmannen Pål P. Villand (f. 1857) kjørte vekk fra gården sin. Svaret er intet mindre enn 80 000. De mange steingjerdene står der fortsatt den dag i dag. De er som manifestasjoner på tidligere generasjoners tunge løft. Når bøndene selv beskriver dalen, er det terrenget de legger vekt på. Det er bratt, og det er små og spredte teiger.
Etter å ha sett utviklinga i jordbruket på flatbygder, aller mest fra motorveien gjennom bilvinduet, var jeg blitt nysgjerrig på hvordan en fjellbygd opplevde trenden med større og færre bruk. En trenger bare sun
Gå til medietHVORFOR HALLINGDAL? Nærmere bestemt Øvre Hallingdal. Der gårdsbrukene ligger som små brune terninger utover landskapet. Litt lenger ned i dalen, for eksempel på Flå, er gårdsbygningene mer like de jeg kjenner fra Akershus: røde og små. I en bok jeg finner på biblioteket på Ål, står det følgende om Hallingdal: «Bruki er utruleg små, og ein skynar at disse flekkene lyt nyttast godt, um det ikkje vera bergelige livskår.» En av de første bøndene jeg intervjuet, sa at det nok er fjellbeite som var, og fortsatt er, men i noe mindre grad enn før, nøkkelen til jordbruket i Hallingdal. Jordsmonnet i Hallingdal omtales som karrig. På en hytte i Ål finner jeg et kortspill i «Heimstadlære». Der vil spillmakeren få deg til å gjette hvor mange lass med stein som foregangsmannen Pål P. Villand (f. 1857) kjørte vekk fra gården sin. Svaret er intet mindre enn 80 000. De mange steingjerdene står der fortsatt den dag i dag. De er som manifestasjoner på tidligere generasjoners tunge løft. Når bøndene selv beskriver dalen, er det terrenget de legger vekt på. Det er bratt, og det er små og spredte teiger.
Etter å ha sett utviklinga i jordbruket på flatbygder, aller mest fra motorveien gjennom bilvinduet, var jeg blitt nysgjerrig på hvordan en fjellbygd opplevde trenden med større og færre bruk. En trenger bare sun
